Bigbang

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, 2003:

På toppen av VG-lista denne høsten fant du Bigbang, et kjent rockeband fra Oslo. Den nye plata heter "Radio radio TV sleep", og er noe så sjeldent som et dobbelt livealbum, noe ikke mange befatter seg med lenger. Og enda mer sjeldent er at de to CDene er delt opp i to, én elektrisk og én akustisk. Vi snakket med Øystein Greni om bandet, plata og karrieren - så langt.

Bigbang har fått mye medieoppmerksomhet denne høsten, og har med den nye doble liveplata nådd ut til fler enn kjernepublikummet sitt, med hittil 20.000 solgte. Men så har de også holdt på lenge. Det var i 1992 at Øystein Greni (gitar), Erik Tresselt (bass) og Christer Engen (trommer) startet bandet, men den første plata kom ikke ut før i 1995, debutalbumet "Waxed". Det fikk hyggelige kritikker, men det store gjennombruddet uteble, tross mye livespilling. Så fulgte nye års jobbing ved siden av studiene, og det måtte et by:Larm i Stavanger til før media for alvor slo øynene opp for bandet i 1999, og Warner Music Norge kom inn i bildet og signerte trioen, som nå inkluderte Martin Horntveth på trommer i stedet for Christer Engen.

Andrealbumet "Electric psalmbook" kom deretter ut samme år og fikk strålende kritikker, og høsten 2000 slapp bandet sitt tredje album "Clouds rolling by", nå med Karim Sayed på trommer og Nikolai Eilertsen på bass. I 2002 kom "Frontside rock`n roll" (med den nåværende besetningen), og bandet har bedrevet tiden mellom platene som de fleste andre band; turnering, låtskriving og innspilling. I tillegg har Øystein hele tiden holdt på med byggingen av sitt "hjemmestudio" Grandsport, som i dag er et flott 48-spors analogstudio med tilhørende godlyd-bokser. (Vi kommer antageligvis tilbake til studioet i en senere artikkel.)

EKSPLODERENDE TROMMISER?
Så selv om trommisene skiftes ut nå og da i god Spinal Tip-stil, og bassistene også, må man kunne si at ting stort sett har gått på skinner for bandet i de siste årene. Nå om dagen er det frontmann og hovedvokalist Øystein Greni (gitar), Nikolai Eilertsen (bass og orgel) og Olaf Olsen (trommer) som utgjør kjernen i bandet, men de lar seg gjerne supplere av gjester på konserter eller under innspilling, f.eks når Knut Schreiner fra Euroboys bidrar på gitar. Eller når Øystein tar med familien på scenen og talentfull vokalistsøster Taran eller trommispappa Svein dukker opp.

Så altså, 2003 og det doble livealbumet "Radio radio TV sleep". Ni konserter med både akustiske og elektriske sessions i løpet av to uker i fem norske byer; Oslo, Trondheim, Stavanger, Bergen og Sogndal. Alt tatt opp på 24-spors analogtape og fanget på film, for en DVD- eller filmutgivelse. Noen band ville kanskje nøyd seg på å ta opp konsertmiksen fra én konsert og dyttet det ut som en live-CD, men som Øystein sier:
- Folk har mast om livealbum lenge, så vi tenkte at hvis vi først skal gjøre det så må det gjøres ordentlig. Så vi dro på turné og hadde med en 24-spors analogspiller og ganske mye stæsj. Det var en ganske stor produksjon, i motsetning til å bare ha med en DAT-spiller eller noe annet som låter drit. Det krevde jo ganske mye mannskap, så vi måtte pakke det ned til en effektiv opptaksperiode.

- Er det noe du har tenkt på lenge, å lage en plate som dette?
- Ja, absolutt. Så nå som vi er i land er jeg veldig fornøyd, jeg føler vi har gjort en veldig god og ordentlig jobb. Og kanskje at mange av låtene er faktisk blitt bedre nå enn studioversjonene på originalplatene. Vi henter i hvert fall frem helt andre sider nå. Og det er veldig sjelden jeg synes liveversjoner er bedre enn studioversjoner. Det blir spennende å se hva folk synes.

- De liveversjonene du er spesielt fornøyd med, er de veldig annerledes fra plateversjonene? Har de f.eks helt andre arrangementer?
- Det er jo alltid litt andre ting...litt forskjeller i tempo, litt forskjellige arrangementer. Men hovedsaklig handler det om energien man får ved å spille live. Og dét er en ting jeg alltid har synes har vært litt vanskelig å få til når vi spiller inn i studio. Du står i en vokalboks med hodetelefoner og streng produsent, med en mikrofon som står helt stille med et popfilter. Det er ikke alltid det er lett å få frem riktig energi da, det blir på en måte litt av en teater- eller skuespillerprestasjon. Det gjelder faktisk både musikk og også da jeg var skater og lagde skatefilmer. Det å skate for kamera var alltid vanskeligere, da følte jeg meg alltid litt som en hore. Så det er alltid lettere å stå på scenen og henvende seg til et publikum. Og jeg tror den liveenergien der kommer frem veldig bra på denne plata.

- Det blir som å være i øvingslokalet?
- Ja, når man bare øser energi på hverandre, da er det ikke noe problem å ha trøkket, i motsetning til enkelte situasjoner når man gjør vokaltakes eller spiller inn ting. Men det er mange sånne ting som kan være vanskelig, og jeg tror det tar lang tid å lære. Og jeg er jo veldig interessert i studioarbeidet! Vi har spilt veldig mye live, men vi har bare gjort et par skiver, så det er noe jeg gleder meg til å lære mer om og komme mer inn i. Jeg mener jo at man må jobbe med noe i hvert fall i 10 år for å få det under huden, uansett hva det dreier seg om.

Folk som har sett Bigbang live vet at bandet, og spesielt Øystein, er svært energiske på scenen, og av og til kan all energien føre til uortodokse situasjoner.
- Vi spilte en gang på Notodden Bluesfestival foran et par tusen tilskuere. Og jeg pleier jo å hoppe litt rundt, og på den scenen hadde de brukt veldig tynt tre helt ytterst på kanten, så plutselig så bare sa det ritsj og jeg gikk rett tvers igjennom. Scenen var heldigvis ikke noe høyere enn skuldrene mine, så det gikk jo bra. Jeg fikk sjokk og ble liksom stående med gitaren rett under haka, og publikum var først helt stille, før de selvfølgelig begynte å le av hele greia. Også var det kjempemorsomt å se bakover mot Karim som spilte trommer, for han er ganske nærsynt, så han satt og myste og skjønte ikke hvor jeg var blitt av. Så fikk jeg hjelp av scenevaktene til å bli heist opp av hullet, før jeg kunne fortsette gitarsoloen.

- Ha ha! Var det noe lyd mens det her skjedde?
- Jada, man kunne sikkert høre at fortennene mine smalt inn i gitaren. Så det var jo noe lyd.

- Flink lydmann da, som ikke dro ned gitarkanalen din.
- Det finnes jo selvfølgelig haugevis av lydmann-historier, særlig i begynnelsen da vi bare var et lite møkkaband og ikke hadde egen lydmann. Da dro vi rundt og insisterte f.eks på å ha helt frontskinn på basstromma, og jeg har ikke tall på hvor mange forpulte lydteknikere som kom med kniven og "berre skulle skjære til eit hol her". Og vi måtte forklare gang på gang at vi ikke skulle ha det sånn. Altså, det er helt utrolig hvordan en del lydfolk behandler band, som om de ikke har peiling på noen ting. Og selv om de kanskje hadde rett i at vi ikke visste helt hva vi holdt på med, så må man jo få finne ut av sånne ting sjæl.

NEW YORK, NEW YORK
Øystein synes mastering er kjempeviktig, og for denne plata tok han med seg ferdigmiksede taper og dro over til New York og Sony Music Studios på 54e gate, et lite gigantkompleks bestående av tradisjonelle studioer, flere mastering-suiter og store liverom brukt av blant annet MTV til deres "Unplugged"-serie. Og i en av suitene holder Vlado Meller til.
- Du vil jo ha en referanse som er veldig solid, og det er jo trygt og godt å tenke på at han jeg mastret med nettopp har gjort Metallica og Celine Dion, og at han har jobbet 35 år i bransjen og gjort Pink Floyd, Paul McCartney, Johnny Cash, Oasis og Red Hot Chili Peppers. Da vet du jo at han kjenner...

Dette er kun et lite utdrag - klikk her for å lese resten av intervjuet på websidene til Musikkpraksis.