ERLEND ØYE:
Store briller, stor musikk?

Intervju av Per Christian Frankplads for Mute, 2003:

Alle har hørt stemmen til Erlend Øye. Han er bedre kjent som halvparten av akustikerne Kings of Convenience, og alle har nynnet til Röyksopp-låtene "Poor Leno" og "Remind me", hvor han låner ut stemmen sin. I februar kommer hans første soloalbum, et helelektronisk reisebrev fra Erlends soveromsturné i Europa og USA.

På "Unrest" finner man altså ti låter fra ti byer, samarbeid med folk som Morgan Geist, Kompis, Bjørn Torske, Prefuse 73 og Schneider TM, og et teknologisk og synthete lydbilde som kanskje ikke vil appelere til den typiske folkehøyskole-jenta på 17 som elsker Kings of Convenience (heretter kalt KoC).

Men det bekymrer ikke Erlend, en høy, tynn og animert fyr på 27 som snakker fort og slurvete, med briller som alle har sett, og som kanskje kunne trengt å pusses. For de som har møtt den andre halvparten i KoC, Eirik Glambek Bøe, er det ikke merkelig at Erlend fremstår som den stundesløse som må ut og reise, mens Eirik er den som vil ta det rolig i Bergen med kjæresten sin. Så Erlend pakket sin pikk og sitt pakk og flyttet ned til Berlin tidligere i år. Ikke at duoen ikke jobber med ny plate, de skriver alltid låter, men de har ennå ikke satt av de intense fire-fem månedene som trengs for å spille inn alt sammen og bli ferdig - det skjer kanskje nærmere sommeren neste år.

Vi møtes en kald desemberlørdag i Oslo, på et høyt hotell. Senere samme kveld skal Erlend være julebord-DJ for Platekompaniet, som en del av promoteringen for "Unrest". Det vil si at han ikke får penger for det, men det er knapt et problem, all den tid KoC har solgt nok album på verdensbasis (over 140.000) til å dekke husleia og vel så det. Ikke at husleia er så stor:
- Jeg bor i en tyrkerghetto i Berlin, og det er ikke så mange av tyrkerbarna som har hørt om Röyksopp. Jeg fikk ikke trynet eksponert med "Poor Leno", og da singelen ble gitt ut tenkte jeg "men hva med meg? Skal ikke jeg være med på bildene?" Men nå synes jeg det er bra. Og egentlig er jeg litt redd med den utgivelsen her...jeg håper det ikke går for bra.

- Brillene dine på ungpikevegger verden over?
- Nei, men det kan jo ikke bli samme type suksess som R öyksopp har, de jobber mye mer for det og er mer ærgjerrige enn det jeg er. Og musikken min er ikke så velprodusert heller. Veldig sånn knirkete Petre-format.

- Er du fornøyd med "Unrest"?
- Det er jo en reiseplate, og vi hadde liten tid til å spille inn låtene i de forskjellige byene jeg var i. Når jeg hører på platen nå er det vel kanskje ting jeg kunne tenke meg å endre på når det gjelder de forskjellige produksjonene, men at vi skulle spille det inn raskt var halve poenget. Og låtene er jeg veldig fornøyd med, så kanskje jeg kommer til å spille inn et album med de samme sangene med bare meg selv og en kassegitar.

Det finnes ikke mange slike plater hvor popartister samarbeider med undergrunnselektronikaen, og Erlend har klare målsetninger med prosjektet, ikke minst å dra frem typiske tolvtommer-artister og hjelpe dem med å finne et annet publikum, så folk som liker en av produsentene på plata kan sjekke ut mer av artisten.
- Og vet du, dette er faktisk en plate jeg kunne ha lyst til å høre for tre år siden, da jeg begynte å interessere meg for elektronisk musikk for alvor, men ikke visste helt hvor jeg skulle begynne. Så kanskje jeg kan tjene som et fjes for en "ny" type populærmusikk, for det er så sjelden det kommer et helt elektronisk album med gjennomført vokal på.

 - Madonna er vel kanskje et nærmere eksempel, siden hun bruker elektronikaprodusenter.
- Ja. (Pause.) Jeg er den nye Madonna. Haha!

Et slikt elektronisk album ber om å bli remikset i øst og vest, men selv om KoC ga ut remiksplata "Versus" i fjor, er ikke Erlend så veldig begeistret.
- Nei, for det blir jo ikke noe bedre.

- Men det er mye potensiale i låtene på plata, de kan jo gjøres om til mye rart?
- Jada, joda. Men jeg synes det er så utrolig mange dårlige remikser, og jeg er så lei av å gi ut remikser som ikke er noe særlig bra, det er så kjipt.

- Men må du gi dem ut da? Hvis de er dårlige er det vel ikke noe poeng?
- Det blir ofte sånn. F.eks har Ewan Pearson gjort en remix som jeg ikke er så veldig begeistret for, men plateselskapet synes den er helt topp.

- Men kan du ikke bare si nei?
- Nei, jeg kan'ke det! For de betaler ham jo penger for å gjøre det, og de synes det er kjempebra.

- Men det er jo plateselskapets problem? Det er vel du som bestemmer hva som kommer ut på plate?
- Ja....men det er noe med den bransjen her, du må gi og ta med samme hånd. Og det med remikser er på en måte det enkleste kompromisset å inngå. Men det går jo litt på hvem du ber også. Jeg håper at Röyksopp kan gjøre en remiks, for det blir jo garantert bra hvis de først bestemmer seg for å gjøre noe. De skylder meg jo en tjeneste eller tre, liksom.

Noe ikke mange vet om Erlend er at han bare har et par briller. Dessuten var han en fjerdedel av bandet Peachfuzz, som vant Zoom i Bergen og faktisk flyttet til London for å gjøre karriere. Men shoegazer-bølgen var stort sett over i England i 1998 ("vi burde egentlig dratt til Berlin eller New York, hvor den musikken ennå var litt ny") og bandet gikk ikke så bra.
- Da vi flytta begynte lufta å gå litt ut av ballongen. Men vi var jo så unge! Hehe. Vi ble en typisk norsk historie; bra band som ikke finner den hjelpen de trenger eller en kanal for musikken deres, populær i Bergen og helt ukjent i Oslo. Man jobber så mye og bruker så mye energi på å få en sjanse, så når du endelig får den sjansen er du bare så lei av alt sammen og sier "drit i det". Men det er jo mye takket være kontaktene jeg fikk gjennom Peachfuzz at Eirik og jeg fikk gjort noe med KoC, så...

Både videoene og hele pakka rundt KoC er skreddersydd for å appellere til de med sans med ikke bare ektefølt stemningsmusikk, men også tekster med mening i. Føler Erlend at tekstene i elektronikaversjonen av hans musikk vil ha mening for lytteren på samme måte som KoC-tekstene blir hørt? Bryr han seg?
- Det alle vil, og det jeg lager musikk for er å være forstått. Og det fine med musikk er at du kan lage den og kopiere den opp, og så kan folk forstå deg i Argentina, hehe. Det er en fantastisk følelse. Selv om det av og til kan være vanskelig å sette pris på det når folk jeg aldri har møtt før kommer opp til meg og sier hvor mye jeg betyr for dem og sånt. Men de vil jo også bare bli forstått! "Jeg er akkurat som deg, jeg føler akkurat det samme!"

- Hvordan takler du det?
- Det er litt vanskelig, fordi du kan liksom ikke gi noe tilbake. Og jeg er veldig klar over hvordan de føler, for jeg har vært i den situasjonen selv med folk jeg har satt veldig pris på musikalsk, og det skal så lite til før du blir skuffet. Så selv om jeg er et eller annet sted i et eller annet land og er jævlig sliten - kommer det en 16-årig KoC-fan med noe på hjertet, så er jeg nødt til å høre på og være interessert. For jeg vet hvor sårende det kan være å høre "beklager, jeg har ikke tid nå" når du har noe du virkelig vil fortelle noe til noen du beundrer.

Vi er midt i fotosession på hotellet, og fotografen vil ha ham i bar overkropp ("du, jeg er så tynn, det blir helt latterlig") for å illustrere stjernelivet, etter spillejobb og sliten på hotellrommet, liksom. Men faktum er at "Unrest" i store trekk har blitt til på soveromsstudioer rundt om i verden, hvor Erlend etter endt session har lagt seg til å sove i soveposen sin. Mannen har altså sans for idealister, og er av typen som setter seg inn i én ting og brenner for den en lang stund. Nå, f.eks, brenner han for Berlin og hans nye tilværelse der, med (så) faste (som mulig) besøk på International DeeJay Gigolo-kveldene på søndager, hvor programmet er ekletisk teknologisk musikk til klokka seks mandag morgen, og klubben i følge Erlend er full av folk helt frem til stengetid. Hva slags folk?
- Nei, det er vel folk som ikke har så mange forpliktelser, kanskje? De som lever litt frie liv og er flinke til å ikke bruke penger. Det er jo noe jeg har vært god i fra før, selv om jeg ikke trenger å tenke på det nå.

- Fikk du plutselig masse penger, eller kom det gradvis?
- Det kom ganske plutselig, men første gangen jeg fikk penger hadde jeg så mye gjeld å betale, studielån og sånn.

- Du hadde tatt opp studielån selv om du ikke studerte? Hehe.
- Ja, klart, alt man kan. Jeg gikk på sosialen også, i tilsammen....to år, tror jeg. Men de får det jo tilbake nå.

- Så du har uendelig mye mer spenn enn de nye tyske vennene du henger sammen med nå?
- Ja! Hehe. Min beste venn i Berlin nå har ekstremt lite penger, men han er en talentfull fyr, så det går jo bra for ham.

- Hva med de du kjenner i Bergen, tror du at du mister kontakten ved å reise så mye rundt og flytte til en annen by?
- Selv om jeg skulle bli fem år i Berlin nå, ville det ikke være noe problem å komme tilbake til Bergen. Jeg har så mange gode venner der, og det er som å ta på seg et par gamle sko, svupp de passer liksom. Og så er man i siget igjen.