Garbage:
Ikke din type mennesker

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2012:

"Let's not retread the history that precedes this record. If you have any interest at all.... you can google anything you need to know about us in five minutes flat."

Slik åpner presseskrivet som presenterer den nye plata til Garbage, "Not Your Kind Of People". Og vi kan følge eksemplet og si at hvis du ikke vet hvem de er, JFGI (= "Just Fucking Google It"). De har tross alt solgt over 13 millioner plater siden deres selvtitulerte debut i 1995!

Firemannsbandet fra Wisconsin (bortsett fra skotske Shirley Manson) har vært borte i syv år, siden "Bleed Like Me". Faktisk slo de opp allerede i 2003, men kom sammen igjen for plateslipp og turne. Og til sin skuffelse og frustrasjon med det de oppfattet som et hensynsløst pengekjør i musikkindustrien ga de seg igjen i 2005, faktisk midt i en turne.

Så de dro hjem og bygde opp liv som ikke hadde med noen andres forventninger å gjøre. "They quite literally were making us sick", som de sier om plateselskapet Mushroom. Bryan David "Butch" Vig fortsatte å produsere og Shirley Manson begynte å jobbe med en (hittil uutgitt) soloplate.

KOM SAMMEN IGJEN
Etter en stund fikk de det motsatte av "the seven year itch" – i stedet for å ville forlate hverandre, savnet de det musikalske og sosiale fellesskapet, og begynte i det stille med å lage låter sammen, akkurat som før. De samlet seg i et lite studio og skrev, tok opp og mikset hele plata selv, på gamlemåten. Og i stedet for å blande seg inn i store plateselskap igjen, gir de ut resultatet på sitt eget selskap, Stunvolume.

Vi tok en telefonprat med gitarist/keyboardist Steve Marker (53) rett før de åpnet verdensturneen deres i London, og han snakket om bl.a. forandringene i musikkbransjen siden 2005.
– Vi savner definitivt albumet som noe man setter seg ned og lytter til alle låtene på en gang. Alt er så fokusert på singler og enkeltlåter nå, som er greit nok. Men med denne platen ville vi få alle låtene til å funke sammen helhetlig, fordi det var sånn det var da vi vokste opp, sånn vi lærte å elske musikk. Du satt på LPen og hørte på en side, og snudde så vinylen for å høre på den andre siden.

– Og det er vel heller ikke så mange rockegrupper igjen på listene, de er liksom for dinosaurer å regne?
– Det er helt åpenbart at musikkindustrien nå for tiden er mer tilpasset "super-popband" eller personligheter a la "X-Factor", og det er nesten umulig å få oppmerksomhet for et band nå for tiden. Men vi er heldige og har fortsatt en kjerne med fans som har vært med oss hele veien, og de er fortsatt der ut og vil komme på konsertene. Og vi elsker jo å spille live også, og har et veldig godt show å by på. Så det handler ikke bare om digitale nedlastinger for vår del.

– Du har vært venner med Bryan og Douglas så lenge, er det som en slags symbiose når dere jobber sammen i studio?
– Det er nok en god måte å beskrive det på. Det er en ordløs kommunikasjon, eller et slags hemmelig språk. Noen ganger trenger man ikke en gang å si noe, du skjønner på måten en av de andre reagerer på f.eks. et gitarparti, om de liker det eller ei. Og den samholdsfølelsen er mye av grunnen til at vi kom sammen igjen, det er nesten som med en familie, at måten man kommuniserer sammen er veldig spesifikk. Og når man er fra hverandre savner man det samspillet.

BILLIG OG BRA STUDIOTID
Så over cirka et år fikk de fire nok av tid til å komme inn i familiefølelsen igjen, og jobbet i studioet til Shirley Mansons produsent/tekniker-ektemann Billy Bush.
– Billy var faktisk gitartekniker i turnecrewet vårt i årevis, og var så flink med datamaskiner og lyd at han begynte å være lydtekniker på platene våre også. Og han har gjort seg en karriere av å mikse for andre artister. Så vi har en god kjemi og det er lett å jobbe med ham i studio. Og siden vi ikke hadde noe stort plateselskap som betalte for oss lenger og det kom fra våre egne sparepenger, måtte vi finne et veldig rimelig sted å jobbe over tid.

Det rimeligste og mest praktiske ble da i en liten del av Los Angeles, Atwater.
– Det er en kul og funky liten del av LA, ikke noe glamorøst i det hele tatt. Vi fortalte ingen at vi holdt på, og vi visste ikke engang om det kom til å fungere. Vi ville bare være for oss selv og se om vi fortsatt klarte å jobbe sammen etter alle disse årene. Og det gikk jo veldig bra!

– Jeg synes albumet lyder definitivt som Garbage, og har nesten en slags retro/90-talls følelse?
– Vel... Jeg tror ting lyder på en viss måte når vi fire er i et rom og kommer opp med ting. Vi prøvde ikke å gjøre for mye med denne gangen, mens på de siste par platene var vi kanskje litt mer klar over hva som foregikk musikalsk i verden. Nå ville vi bare tilfredsstille oss selv, og hvis andre liker det er det bra, men det var ikke hovedmålet. Og den filosofien lå vel bak de to første platene, så kanskje det er derfor denne lyder mer som dem.

– Låtene deres er kreditert "Garbage", skriver dere virkelig alle låtene i fellesskap?
– Ja, alle fire er alltid involvert. Selv når én har kommet opp f.eks. en melodi, noen akkorder eller en tekstdel – alle er med i prosessen og kommer med deres bidrag. Så når låta er ferdig er det et samarbeid mellom alle sammen. Og det tar kjempelang tid når du har fire mennesker som prøver å forandre ting så de liker det selv, men det er samtidig det som får det til å høres ut som oss.

PÅ VEIEN IGJEN
Nå som Garbage er på veien igjen og gjør tonnevis av konserter denne sommeren, er Steve glad for å spille live igjen, etter så mange år vekk fra Garbage-maskineriet.
– Det er som det alltid har vært, oss fire pluss bassist Eric Avery. Pluss masse datamaskiner og samplere for å fylle ut lydbildet for oss. Det er vel umulig for oss å live gjenskape hver eneste lyd fra plata, men vi prøver, og det er alltid en lang prosess å finne ut hva som skal inn i liveversjonene og ikke.

– Og alle i bandet er multiinstrumentalister og trakterer både tangenter og gitarer, så vidt jeg har skjønt?
– Ja, men live har vi litt klarere roller enn i studio. På scenen går Duke og jeg frem og tilbake mellom å spille gitar og keyboards, og trommesettet til Butch fyrer av forskjellige samples. Noe som høres ut som et keyboard kan være et sample eller en linje Butch spiller, selv om det ikke er tradisjonelle trommer. Så vi bruker noen måneder i preprod på å gjøre klart alt sammen til turne – og når vi spiller live bryr vel ikke publikum seg så mye om alt det arbeidet, da handler det om Shirley og hva hun gjør. Hehe! Og det er jo sånn det burde være, fordi hun jo er midtpunktet.

– Er det vanskelig å være på veien så mye når man er gift med barn?
– Vel... Av og til kan familien bli med, f.eks. er kona og datteren min med meg nå til London. Men å være borte fra familien er alltid litt vanskelig, du må bare lære deg å håndtere det. Det er ikke alltid perfekt, men det er det aldri noe som er.

ELEKTRONISK
Bandet har alltid vært kjent for å inkorporere elektroniske elementer i sitt rockete lydbilde, og på scenen er det samme tilnærming som gjelder. F.eks. har de nå sluttet å bruke tradisjonelle gitarforsterkere, og bruker nå kun virtuelle erstatninger som f.eks. Line6 Pod. Og i stedet for hardware synthesizere og samplere bruker de software erstatninger fra Native Instruments, bl.a. Reaktor, Absynth og Kontakt, kjørt fra en Muse Receptor.
– Så sånne ting hjelper oss veldig på scenen og gir oss mer kontroll. Vi har vel knapt mikrofoner igjen, bare til vokal og overheads på cymbaler. Men det viktigste er selvsagt musikken og låtene, ikke utstyret.

For folk som ikke er med i store rockeband som Garbage høres det kanskje litt rart ut at det var så viktig for dem å spare penger i innspillingen – man skulle kanskje tro at de hadde nok tjent nok penger til å leve komfortabelt resten av livene deres?
– Nei, det tror jeg nok ikke... Når du er på et stort plateselskap får jo artisten bare en viss prosent. Alle skal ha sin andel av inntektene – plateselskapet, manager, bookingagenter. Og du betaler skatt også. Vi klager ikke på noen som helst måte, men vi har ikke yachter og privatfly, i hvert fall ikke ennå, haha! Og det er jo ikke målet heller. For meg handler det mer om at bandet kan komme sammen å gi ut en plate nå og da, resten av livene våre.

– Med deres eget plateselskap blir jo det mulig, og dere får også en større bit av kaka.
– Ja, og vi står for mange flere av beslutningene, både kreativt og forretningsmessig. Vi ble tilbudt diverse avtaler og 360-oppsett, men vi ville ikke inn i en situasjon igjen hvor vi føler at vi jobber for noen andre. Og uansett hva som skjer med denne plata, tror jeg ikke noen av oss sikter toppen av salgslistene eller radiospillelister, vi vil bare at den skal være tilgjengelig for folk som vil høre den. Og som tittelen tilsier har vi egentlig aldri tilhørt popdelen av bransjen uansett, de hittene vi fikk kom vel ved ren tilfeldighet. Haha!

– Helt til slutt, hva synes du om at bransjen har forandret seg slik at artister nå lager plater for å kunne turnere – mens det før var omvendt, at man turnerte for å selge album? Hvor tror du inntektene ligger i fremtiden?
– Det er sikkert det viktigste spørsmålet du kunne stilt meg, haha! Jeg har lagt merke til at også jeg kjøper færre plater nå og bruker Spotify eller andre ting. Men streamingtjenestene må få betalt musikerne ordentlig, fordi de summene som man nå får nesten ikke er noenting. Så de må forandre på det, og de sier kommer til å gjøre det, men jeg vet ikke om det vil skje av egen fri vilje. Og hvis ikke noe forandrer seg kommer kanskje flere og flere artister til å gjøre opprør mot streamingtjenestene på forskjellige måter, og kanskje trekke all musikken sin.