Haddys frie verden

Intervju av Per Christian Frankplads for Ballade, februar 2010:

Haddy N'jies tredje album "World Of The Free" er ute nå, og videreutvikler hennes særegne blanding av atmosfærisk og neddempet akustisk blues, jazz og pop.

I en vakker og intrikat pakke full av motsetninger finner vi Haddy Jatou N'jie (30). Fullstendig pessimist, men jobber hardere enn de fleste. Gambisk far, men allikevel helnorsk. Kan gjøre konferansierjobb for NHOs årsmøte én dag, konsertforedrag i gymsalen på Alta ungdomsskole den neste, for så å presentere TV-aksjon på NRK. Utdannet journalist som aldri trodde hun ville begynne med musikk, men nå lever og ånder for det.

Ballade møter altmulig-damen en kald januarformiddag på Posthallen, hennes favorittcafé for intervjuer. Som tekstene sine viser hun seg å være lynskarp, ettertenksom og svært reflektert, og snakker veldig fort, men alltid tydelig og i klartekst. Antageligvis en egenskap som blir utviklet av å ha mye på hjertet som man vil ha sagt.

Selv har hun en svært mangfoldig bakgrunn; medlem av den afrikansk-norske og helkvinnelige kabaretgruppa Queendom, vært frilansjournalist for en rekke magasiner, NRK og Dagbladet, turnert Norge rundt for Rikskonsertene, skrevet teaterstykke og bok, gjort eventjobber i en årrekke – og ikke minst laget tre soloplater.

OM Å TA FOR MYE PLASS
La oss begynne med å ta Haddy nesten 20 år tilbake i tid og til Kolbotn, hvor energibunten allerede som 11-åring ble med i NRKs barne- og ungdomsprogram "Midt i Smørøyet".
– Jeg ville bli skuespiller og stå på scenen, men etter hvert som jeg ble eldre begynte jeg å føle at jeg tok litt for mye plass. Man skulle liksom ikke være sånn, spesielt som svart jente. Ikke løpe opp på scenen og resitere dikt og synge stev, ikke le så høyt, ikke mene så mye.

Man kan kalle det janteloven, eller "jenteloven", som Haddy foreslår, uansett fikk hun tidlig føle folks stille undring over den lille mørke jenta.
– Det er viktig å huske på at veldig mange av de tingene alltid kommer fra en selv. Det var ingen som sa til meg at "nå tar du for mye plass." Men det gikk altså veldig inn på meg at jeg var rar, utenfor og annerledes. Så etter hvert dempet jeg meg en del. Jeg var fortsatt meg selv, men ikke så synlig, og jeg hadde begynt å skrive i stedet for.

Samfunnsundrende som hun var studerte hun journalistikk ved Høyskolen i Oslo, og fikk seg tidlig samboer. Og Haddys fans kan antageligvis takke ham for å ha fått henne inn i musikken, siden det var han som ga henne en gitar da hun hadde det som verst mentalt sett, og han så at hun trengte noe annet å fokusere på enn grubling og problemer.
– Før det sang jeg aldri, ikke en gang ved allsang, selv om jeg hadde blitt mast på gjennom hele ungdomstiden. Jeg var veldig mye ute og kledde meg ekstremt og sånn, så alle trodde jeg sang R&B og soul. Og jeg hadde jobba hardt for at alle skulle vite at "nei, Haddy synger ikke og kommer aldri til å gjøre det." Men som 21-åring fikk jeg altså denne gitaren av Fredrik. Han sa "vær så god", lukka døra og gikk. Og etter en uke hadde jeg skrevet masse sanger, det lå bare på lur.

Men å skrive sanger er noe helt annet enn å stå foran andre og synge dem, og det tok sin tid før Haddy klarte å kvinne seg opp til å entre en scene, ikke minst fordi barndommens lærdom om å ikke skille seg ut fortsatt satt i. Det var ikke før hun begynte å jobbe i baren på rockestedet Mono at hun lot seg overtales til å prøve ut låtene sine på et publikum.
– På Mono driver jo alle med musikk, mens jeg hadde kommet så sent til det og ikke hadde noen referanser, det er liksom det eneste i livet mitt jeg gjør som jeg aldri har vært flink til. Så jeg var livredd. Det var helt forferdelig veldig lenge, og jeg visste ikke om det var bra, om det holdt, om jeg kunne synge reint.

STØTTEAPPARATET AVGJØR
Hun er 100% sikker på at hun ikke ville gjort noe av dette om det ikke var for menneskene rundt henne, som presset på for at hun skulle fortsette. Og etter å ha spilt i ca. et år begynte hun endelig å kunne slappe litt av på scenen.
– Og vet du, jeg tror det er fryktelig mange geniale folk på mange felter som aldri blir synlige, fordi de ikke klarer å bryte gjennom den muren der. Selv ville jeg aldri klart det hvis ikke det hadde vært for alle de bra menneskene rundt meg. Aldri i verden, noensinne. Der har jeg vært sinnssykt heldig med alt jeg har gjort på alle felter, at jeg har hatt folk som har sett og hjulpet meg på forskjellige måter. Folk er ekstremt rause, spør du meg.

Med stadig mer oppmuntring fra folk rundt henne og økende selvtillit gjorde "Team Haddy" ferdig debutalbumet, som kom ut på det relativt ukjente selskapet Via Music i 2005. "White Lies" var sterk og full av identitet, men som så mange andre debutanter fikk hun ikke mye medieoppmerksomhet.
– Jeg tror det er ganske vanlig at på sin første plate skjønner man nesten ingenting, det er så mange nye ting og valg å forholde seg til. Man er bare glad for at man får gitt plata, liksom.

Haddy fortsatte i midlertidig ufortrødent å skrive låter, og parallelt med musikken hadde hun i 2004 i tillegg blitt med i Queendom. Så hun begynte å få mye sceneerfaring, ikke minst fordi hun hadde blitt plukket opp av Rikskonsertene, og gjorde sin unike blanding av konsert og foredrag på ungdomsskoler rundt omkring i landet, noe hun mener er meget god scenetrening.
– Det er ikke noe monitor eller scenelys, det er i en gymsal, det er kaldt, du bærer alt utstyret sjøl, du har to rigg på én dag, ingen veit hvem du er, ingen forventer noen ting og de er der kun fordi de får fravær hvis de stikker. Alt taler i mot deg. Så siden det er en produksjon med et bestemt tema er det da min jobb å lage rammer som gjør at det blir relevant og viktig for dem, gjennom like deler prating og musikk. For hvorfor skal de ellers gidde å høre på meg?

Hun mener det samme gjelder festivalkonserter hvor hun og bandet går på sent, kanskje etter at et band som f.eks. Hellbillies har fått folk i god stemning, og alle er småfulle og hopper opp og ned. Noen artister vil kanskje velge å kjøre det de har planlagt, selv om det betyr å sitte bak pianoet og spille rolige sanger.
– Men for meg personlig funker ikke det, jeg må gi dem det de vil ha. Ellers stikker de bare til ølteltet hvis det blir kjedelig, det er jo ingen grunn til at de skal høre på meg. Og siden jeg har spilt med det samme bandet siden 2005 kan jeg bare si "nachspiel-variant" til dem, så klarer de å spille litt mer partyversjoner av låtene.

EN VELDIG NORSK PLATE
Med all reisingen har Haddy fått mye tid og inspirasjon til å skrive låter, og de fleste blir til i løpet av lange perioder med venting rundt omkring i forskjellige små kommuner. Gjerne i Møre og Romsdal og Finnmark, hvor hun faktisk har spilt på alle ungdomsskolene i begge fylkene.
– Jeg synes det er helt fantastisk, for jeg er kjempeglad i å se små steder og å reise i landet vårt. Man må huske på at Oslo ikke er Norge. Og skolekonsertordningen er noe vi skal være veldig stolte av, at vi tar oss råd til å sende musikere ut til bitte små øyer ute i Gokk. Så sangene har blitt til mye på fjelltopper rundt omkring, for det er liksom ikke så mye å finne på, så jeg går meg gjerne lange turer og avslutter kanskje med å kjøpe en Fjordland-middag på den lokale Coop'en. Jeg vil faktisk si at det på mange måter er en veldig norsk plate, unnfanget i typisk norsk landskap og masse vær! Nå sist var vi i Finnmark i mai, og da var det fortsatt snøstorm.

På turene er det alfa og omega at Haddy husker å ta med seg diktafonen sin, som hun nynner og synger inn ideer på underveis, for så å dra frem gitaren og spille inn en skisse når hun kommer tilbake til hotellrommet. Eller at hun låner pianoet på hotellet, hvis de er snille.
– For første gang har jeg begynt å skrive låter på piano igjen, jeg tror det har gitt et litt annet preg på en del melodier. Ikke at jeg er god på hverken gitar eller piano, men i hvert fall god nok til å få ned ideene mine. Og kanskje jeg spiller på en måte som en mesterpianist ikke kan, at jeg er så naiv i innfallsvinkelen. Når jeg skriver låter ser jeg f.eks. ofte ikke strukturen på dem før vi spiller dem i bandet: "Å ja, jeg skifter toneart."

Deretter tas låtene med øvingslokalet og musikerne hennes, og jobben med å arrangere låtene settes i gang.
– Jeg tror på at ting skal ta litt tid, med gode pauser. Man prøver ikke å kle på ti låter på to dager. Det går an, men da får ikke hver låt rettferdig behandling. Så vi tar den tiden vi trenger, og jobber enda mer med låtene med produsenten etter det igjen.

Etter den første plata hadde Haddy dukket opp på radaren til Marit Karlsen, programlederen fra NRK Petre som hadde satt opp sitt eget lille plateselskap. Og det var på hennes Trust Me Records at oppfølgeren "Welcome Home" kom ut i 2007. Her tok Haddy og bandet full kontroll, bygde eget studio og gjorde alt selv, en arbeidsmetode som ga mersmak til album nummer tre.

SMERTEFULL STUDIOTID
Denne gangen ville Haddy og hennes nå faste band A Few Good Men bruke en produsent til å kaste ball med under innspillingen, og valget falt på Andreas Mjøs. Han er en etter hvert svært erfaren produsent, men er allikevel mest kjent for å ha spilt i Jaga Jazzist i en årrekke. Ikke at det er noe dårlig å ha på CV'en, selvsagt.
– Jeg visste jo at Andreas hadde produsert fine ting før. Og da jeg skulle være med på prosjektet "One People" bare sang jeg noen ting jeg hadde tenkt på for ham. Og neste gang vi traff hverandre hadde han laget et helt forslag til arrangement, som i tillegg var veldig nært det jeg hadde sett for meg. Så da tenkte jeg for meg selv at "dette må du teste litt mer av."

Til innspillingen av "World Of The Free" tok Andreas med seg Haddy og hennes gode menn til Kölviken og studioet Isitart? dypt inne i de svenske skogene, vanligvis bebodd av Sjur Miljeteig og Peder Kjellsby.
– Det var faktisk en ganske vond studiotid for meg, fordi det er fryktelig slitsomt å tråkke oppi mine egne avfallsprodukter hele tiden. På en måte føler jeg jo at jeg er ferdig med låtene når jeg har skrevet dem, men så må jeg arrangere dem med bandet, jobbe med dem enda mer i studio, for så å spille dem inn. Så innen den tid er jeg allerede litt sliten av meg sjøl.

På den forrige plata hadde Haddy og bandet tatt opp alt live, både instrumentene og vokalen samtidig, men denne gangen spilte bandet inn grunnkompet først, og Haddy la ned sin vokal etterpå, alene. Hun har ikke det man kan kalle en klassisk eller ren stemme, og hun liker ikke å gjøre mange takes på hver låt, det skal være så live som mulig.
– Det at noe er skapt der og da med de feilene det har er dét som gjør det bra. Det er uaktuelt å flytte ting rundt eller f.eks. synge inn ett refreng eller en liten strofe på nytt. Jeg må ta hele pakka. Og til tider var alt ganske frustrerende, fordi jeg får det fysisk vondt når jeg har det kjipt. Så jeg hadde mange vonde dager med mye migrene og søvnproblemer, og all smerten man hører på platen er ekte, haha!

Når Haddy jobber med musikk må hun rett som det er ta seg en pause fra seg selv, mens Andreas ikke har noe problem med å sitte 15 timer i strekk med den samme musikken, forteller hun.
– Det er nok derfor vi utfyller hverandre så godt, for jeg er grovsmed og han er fintekniker. Jeg kan si "mer jord", "lysere" og "mer himmel" til Andreas, og så sier han at vi kanskje burde gå opp til giss i stedet for. Han klarer å oversette språket mitt til et arrangement som fungerer. Det er første gang jeg har jobbet med en produsent på den måten, og definitivt den plata som er mest gjennomarbeidet.

Andreas Mjøs har vært med på en del prosjekter relatert til elektronika før, men på Haddys album er det ikke så mye av det å spore.
– Samtidig er han jo lydnerd, så det er mye rare lyder. Men alt er laget med f.eks. neglbørster, en pose med diverse ting i, en tøffel mot gulvet, teip på instrumenter. Vi jobbet masse med sånt og fikk tid til å teste ut ting videre etter at vi hadde arrangert låta. F.eks. spiller gitaristen min på sarod og mange forskjellige typer instrumenter, ting som han egentlig ikke behersker så veldig godt, men får til å funke i studio.

MUSIKK I KJERNEN
Plata er i Norge lisensiert ut til Universal Music, med alt det betyr av potensielle ressurser i ryggen. Så forhåpentligvis blir det mye mediedekning og mange konserter fremover.
– Musikken er så viktig for meg, så det har alltid vært litt absurd for meg at folk har sett meg i alle andre sammenhenger og ikke forbinder meg med musikk i det hele tatt. Så jeg håper at folk nå skjønner at det er kjernen i alt jeg gjør, ikke bare en biting. Og jeg vil gjøre masse konserter for forskjellig typer publikum, for jeg liker mye bedre å spille live enn å være i studio.

For å få til en ordentlig solokarriere har hun for øyeblikket permisjon fra Queendom, og det er lenge siden hun trappet ned journalistikken for å prioritere scenevirksomhet. Og selv om hun nå er en racer til å prioritere fantes det en tid da Haddy sa ja til alt hun ble spurt om.
– Da gjorde jeg alt samtidig hele tiden, men det kan bare vare et år eller noe sånt før man dør av det. Så nå er jeg ekstremt strukturert og er flink til å legge inn dager til å ha fri, reising og administrasjons. Også er jeg kjempedårlig til å ta telefonen. F.eks. hvis jeg er på øving med bandet kan jeg ikke snakke på telefonen om en event eller TV-aksjon neste uke, det tar for mye energi å omstille meg hele tiden. Så alle jeg jobber med vet at jeg ringer opp igjen når jeg har overskudd til det.

ET STILLE LIV PÅ BYGDA
I forhold til prioritering hjelper det også å bo langt ut på bygda, bokstavelig talt. Haddy og samboeren har valgt seg Vestbygda, en del mil utenfor Oslo. Det er lite stress her ute, som passer damens livsstil bra. Her kan hun slippe å bli sett og bare sitte hjemme og skrive.
– For i alt annet jeg gjør blir jeg sett på innmari mye, det er jo jobben min. Og det kan være ganske slitsomt. Så det er bra med bygda, jeg kan gå rundt i grilldress og sånt. Og her ute kan jeg ta meg inn igjen etter hektiske perioder. Når jeg er på ett arrangement jobber jeg ræva av meg med det, og så ligger jeg i koma i én dag og kan begynne å jobbe litt igjen neste dag. Så jeg lever sikkert litt bipolart, og det fungerer ganske godt for meg.

Haddy tror at en jobb som innebære kun én ting og en 8-4-struktur ville nok tatt knekken på henne. Hun trenger å spre seg på flere felter og blir fort lei av seg selv.
– Så hvis jeg f.eks. bare skulle stå på scenen og synge sangene mine ville jeg blitt veldig sliten av det. Jeg tenker at jeg egentlig bare har ett yrke, og det er å være formidler. Noen ganger er de mine egne ting, i min egen form på min egen scene, andre ganger er det andres tanker, men i en form som fungerer for meg.

En viktig del av yrkeslivet hennes er å være konferansier på forskjellige events, alt fra årsmøte for NHO til å holde foredrag for helsesøstre om psykisk helse blant ungdom. Og man må ikke nødvendigvis vite alt om emnet for å stå på podiet i hennes rolle.
– Det handler oftest ikke om å kunne all teori, men man må vite hvor man er, hvorfor man er der, poenget med arrangementet og hvem man henvender seg til. Og selv om det er mange som synes at events er en overfladisk og dum bransje, lærer jeg fryktelig mye på hvert arrangement. Det er folk med mye kunnskap på disse konferansene, masse flotte og interessante foredrag og alltid noe å føle seg berørt av. Disse jobbene gjør også at jeg kan holde en litt lav profil og gjøre masse jobber uten at så mange ser meg, i tillegg til at de blir lagt opp langt i forveien, så det gjør det enkelt å planlegge.

KULTURRASISME
Samtalen kommer inn på norsk kultur og deretter hverdagsrasisme, noe Haddy ikke føler hun har opplevd så mye av. Derimot synes hun det er et større problem at fremmedfrykten de siste ti årene har gått fra å være enkel bygderasisme til det hun mener er dagens kulurrasisme.
– Med meg er det jo ingenting som er skummelt, jeg kler meg ikke annerledes, lukter ikke annerledes, jeg har ikke annen moral. Jeg er jevnt over veldig norsk på veldig mye. Men f.eks. muslimer, med andre ord også familien min, opplever de tingene på en helt annen måte. Da jeg var journalist var det veldig viktig for meg å huske at alt man skriver om, alt man fokuserer på, alle kildene man bruker og bildene man velger har en helt reell konsekvens for menneskene det gjelder. Så når debatter handler om f.eks. islam får småsøsknene mine det i trynet.

Haddy påpeker at mekanismene har gått fra hudfarge til kultur og religion, og mener det på mange måter er et hardere klima nå enn da hun vokste opp.
– Fordi nå er det liksom lov å si ganske heavy ting, både fordi man kan hekte det på det med kultur, og da er det liksom ikke rasisme, og fordi at folk føler seg så verdensvante på det med hudfarge og sånt. Så da er det liksom lov å kødde og komme med litt negervitser og sånt. Og jeg mener at det er ikke den som er majoritet i en situasjon som skal bestemme hva minoriteten skal tåle. Jeg blir ganske overrasket å høre at mine småsøsken opplever akkurat de samme vitsene jeg hørte da jeg var ung, "hei, slår vi av lyset så ser vi deg ikke", sånne tullete 80-tallsgreier. Fortsatt! Det er helt utrolig.

Med mørk hud stakk altså Haddy og familien hennes seg ut på helhvite Kolbotn, og hun alltid hadde en følelse av å ikke helt høre til.
– På en eller annen måte fikk du høre at du egentlig ikke burde vært her, at du egentlig hører til et annet sted. Men det kommer veldig sjelden på en negativ måte, folk sier jo ikke "pell deg tilbake til der du kommer fra." Og de få gangene du hører sånt må du jo tenke at det bare er synd på de folka som sier det, det er jo ingen som får til et ordentlig med sånne holdninger, ikke nå lenger. Men, da jeg vokste opp sa folk ting som "du prater så godt norsk", "hvordan feirer dere jul der du kommer fra?", "så bra at du er så norsk", sånne ting som er velment, men som hele tiden forteller deg at det er hyggelig at du er her – men at det er litt på deres nåde.

For Haddy betydde alt dette at hun begynte å spørre seg selv hvem hun var og hvor hun egentlig hørte til.
– Og det tror jeg er veldig synlig i alt jeg skaper. Alle må jo selvsagt ta de rundene, men for meg begynte det veldig tidlig. Og jeg var alltid den eneste, den alle så og visste om, den som stakk seg ut og skulle gjøre masse ting. Folk huska hun brune, liksom. Og da jeg var i "Midt i Smørøyet" var NRK fortsatt den eneste kanalen alle så på. Så da opplevde jeg for første gang hvordan det var å virkelig bli ropt etter på gata og bli gjenkjent overalt.

Som påpekt i mange av Haddys tidligere intervjuer er det ikke bare en ulempe å være mørkhudet, ung og pen, det kan også være en fordel i mange sammenhenger. Men på spørsmål om dører har enten åpnet eller lukket seg pga. hudfargen hennes blir hun usikker.
– Det er i hvert fall en viktig del av meg, og veldig mye av det jeg gjør i livet mitt er preget av det. Men om de mulighetene jeg har fått er på grunn av eller på tross av hudfargen min er vanskelig å si. Men jeg tror veldig mange ungdommer med annen hudfarge og minoritetsbakgrunn får andre råd enn hvit norsk ungdom, ikke minst på skolen. Det skjer faktisk at de blir lettere rådet til å ta praktiske fag, sånne ting.

MINORITETSKVALIFIKASJON
Hun sukker oppgitt og titter ned i kaffen, men lyser så opp i et smil og nevner noe som ikke så mange snakker om, nemlig at annen bakgrunn og hudfarge er en egenskap som kan være en kvalifikasjon i noen sammenhenger.
– Jeg synes i hvert fall at minoritetsbakgrunn skal regnes med, fordi det er ganske viktig. F.eks. som journalist mener jeg at det å ha innvandrerbakgrunn, spesielt hvis du snakker et annet språk enn norsk i tillegg, og kanskje også har kontakt med innvandrermiljøer, er en kvalifikasjon som er viktig å ha med når man skal få en jobb. Noen vil si det er å bli kvotert, men jeg er uenig i det.

Kan hun se for seg flere av hennes type i kulturlivet? Veldig spiselige og norske mennesker med mørk hud og minoritetsbakgrunn?
– Jeg tror bare det er et spørsmål om tid, jeg. For nå kommer det en hel horde med flinke brune folk, i alle sjangere. Sikkert i musikk, men også i departementer og kulturbyråkratiet. F.eks. er jo Asta fra Queendom nestleder i kulturrådet. Og jeg håper de som kommer er folk med enda tydeligere innvandrerbakgrunn, enda større kunnskap om det ikke-norske ved seg og andre måter å tenke på, andre moralkodekser, annen estetikk, andre måter å komme frem til beslutninger på, andre kunstneriske ideer. Jeg synes det er viktig at ikke sånne som meg skal representere mangfoldet, for selv om jeg har minoritetsbakgrunn har jeg ikke noe gambisk perspektiv, og det er ganske viktig forskjell.

Haddy snakker seg varm og entusiastisk om et foredrag hun hørte om hvordan vesten på mange måter hviler på at vi har utviklet samfunnet vårt til en viss standard, og nå i stor grad bare opprettholder status quo i stedet for å videreutvikle oss på andre måter og bygge mer kompetanse.
– Og vi eksporterer til hverandre, vi kan vår egen populærkultur inn og ut, men vi vet veldig lite om hva som skjer i resten av verden, det er liksom ikke interessant. Mens i Kina vil f.eks. en 30-årig ferdig utdannet designer vite alt om kinesisk kultur og hva som skjer der – men hun kjenner også den vestlige kulturen inn og ut. Så gjennom vestlige filmer og reklamekampanjer kjenner hun merkene og estetikken, og sitter på dobbelt så mye kompetanse som en vestlig designer. Og etter hvert som India og Kina begynner å komme voldsomt vil vi merke at vi har en gigantisk "blind spot" i forhold til Østen. Vi har ikke noe å gi dem, for vi vet ikke hva de vil ha.

Og det samme problemet føler Haddy at det norske samfunnet har i forhold til ungdom som vokser opp med minoritetsbakgrunn.
– Tenk deg alle de ungdommene som kan urdu, hindi, somali, arabisk, kinesisk osv. i tillegg til norsk, engelsk og tysk eller fransk. Og de har sett Bollywoodfilmene og kan de kodene også. På biokjemi og sånne fag på høyskolene og juss og medisin på universitetene, der er det jo skaut hele veien. De sitter på en superkompetanse som ingen prater om – tvert i mot blir det bare sett på som et problem av samfunnet.

ET ÅPENT ÅR
I det minste har Haddy selv aldri blitt sett på som et problem, tvert i mot. Fremtiden ser relativt lys ut, med nok konferansierjobber til å holde skuta flytende økonomisk sett, og nok tid til å satse ordentlig på musikken dette året. Internasjonalt sett har Frankrike lenge vist interesse, og det er selvsagt åpent for å lisensiere ut platene hennes til andre markeder også, spesielt siden hun lyder veldig unorsk.
– Og verdensmusikkscenen er jo alltid veldig glad i meg, selv om jeg ikke helt skjønner hvorfor. Det er jo ikke det jeg driver med. Men de er jo trofaste, det er hyggelig det. Og vi har generelt spilt litt lite på bluesfestivaler, det burde jeg gjøre mer.

Ofte bygger suksessen eller talentet til "high achievers" på en visshet om på sine egne evner, samt en grunnleggende positiv tro om at ting kommer til å gå bra. Så ikke med Haddy, som betegner seg selv som verdens største pessimist.
– Altså, jeg har aldri vært optimistisk i hele mitt liv, men jeg tror på at det eneste man kan gjøre for å forhindre katastrofen er å jobbe hele tiden. At hver eneste jobb er den viktigste i hele verden når du gjør den, og da har du skjøvet katastrofen litt lenger bort. Folk tror kanskje ikke at jeg er typen til å tenke negativt, men det ligger faktisk veldig dypt i meg og jeg tror det aldri kommer til å forandre seg, hehe. Jeg har ingen tro på at ting går bra til slutt, verden er IKKE rettferdig, og folk får ikke som fortjent.

Men tror hun ikke det går bra for henne selv heller?
– Nei, men så lenge jeg jobber hardt klarer jeg kanskje å holde det på et slags nøytralt nivå. For hvis man lar være å prøve blir det i hvert fall katastrofe og deretter helvete. Hva det innebærer vet jeg heldigvis ikke ennå, jeg aner konturene av det av og til, og det holder.

Kjæresten hennes er forøvrig også frilanser, og forholdet deres har vart i over 11 1/2 år. Avslutningsvis bedyrer Haddy at hun neppe ville fungert særlig bra uten ham.
– Han er mitt generelle støtteapparat i alt jeg driver med, han gjør masse admin for meg, regnskapet, sender ut fakturaer, nå fremover kommer han til å organisere veldig mye med bandet mitt, øving og reiser. Når jeg kommer hjem etterpå er middagen ferdig... Jeg ville ikke fått til noen ting uten hans hjelp i bunn. Han er helt inne i kjernen på alt jeg gjør og er med meg på å ta avgjørelser om alt.

-*-*-*-*-*-

Fakta om "World Of The Free":
* Produsert og tatt opp av Andreas Mjøs.
* Mikset av Jon Marius Aareskjold og Andreas Mjøs i Rockens Hus, Tromsø.
* Tatt opp i Isitart? Studio, Grünerløkka Lufthavn, Subtunes Studio og Kikitepe Tearoom.
* Mastret av Espen Berg.

A Few Good Men er:
- Gøran Grini: Rhodes, piano, blåseorgel, harmonica
- Øystein Bergsvik: Trommer, perkusjon, bøyd sag
- Tor Egil Kreken: Elektrisk og akustisk bass, banjo
- Ørnulv Snortheim: Elektriske og akustiske gitarer, sarod, sarangi

Stryke- og hornarrangementer av Andreas Mjøs.