Jaga Jazzist:
større (besetning) enn noensinne

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2013:

Jaga Jazzist slapp nylig nettopp et livealbum med Britten Sinfonia, og vi sporet opp primus motor Lars Horntveth for en lang dybdeprat om plata og hvordan det er å være daglig leder i en musikalsk nimannsbedrift.

Jaga Jazzist er originalt fra Tønsberg og fra har siden 1996 gitt ut instrumental jazz/elektronika/lo-fi/whatever med en svært variert instrumentering og et internasjonalt lydbilde. I 2013 består bandet av åtte mann og én kvinne, og gir ut plater når de kan, mellom tonnevis av musikkjobbing for og med andre artister.

"Live With Britten Sinfonia" er tittelen på deres nye plate, et livealbum tatt opp under samtidsmusikkfestivalen Ultima i 2012, og som tittelen erklærer med gjestemusikere fra det ærverdige britiske kammerensemblet Britten Sinfonia. Låtene er med ett unntak tatt fra tidligere album, nyarrangert for en haug av musikere. Les forøvrig den svært grundige anmeldelsen av John Kelman hos All About Jazz.

Resten skal vi få høre direkte fra kilden, nemlig ildsjelen Lars Horntveth, som på mange måter er hovedpersonen i truppen. Han skriver låtene, og er antageligvis den av de ni som bruker mest tid på prosjektet.

LOS ANGELES FOR KREATIVITET
Vi får tak i ham på Skype, fordi han midlertidig har bosatt seg i Los Angeles for å jobbe med nye Jaga-låter. Han deler faktisk hus med Jason Swinscoe fra legendariske The Cinematic Orchestra, som han har blitt kjent med deres felles plateselskap, det engelske Ninja Tune. Aller først - hvorfor LA?
- Jeg har vært her siden desember, og grunnen er først og fremst for å lage mye musikk til Jaga, men jeg har også jobbet litt med andre norske folk, bl.a. spilt inn plate med Jens Carelius. Jeg har også spilt en del klarinett og lapsteel på musikken til TV-serien "Hannibal", fordi jeg kjenner han som lager musikken. Ellers jobber jeg litt med folk rundt plateselskapet Brainfeeder, som er Flying Lotus' sitt selskap. Han og Jaga har samme manager, så det ble de første folka jeg ble kjent med her.

- Ikke dårlig intro til LA, det. Og til liveskiva er det stort sett du som har gjort de nye arrangementene av Jaga-klassikere?
- Ja, jeg og Erik Johannessen som spiller trombone i Jaga. Vi har stort sett gjort mye av det sammen, altså ikke oppå hverandre, men tatt noen låter hver og gått gjennom sammen.

- Hvordan har det blitt sånn at du skriver de fleste låtene?
- Det har gått sin naturlige gang, på en måte. På "The Stix"-plata i 2002 var særlig Jørgen Munkeby med å skrive, men så sluttet han for å drive med Shining, og etter det har det bare vært sånn at jeg har skrevet mest, at jeg har tatt på meg den biten der. Alle andre i bandet har jo også hatt 1000 andre band å spille i, så det har bare blitt sånn at jeg alltid har hatt Jaga som hjertebarn og prioritert det. Sånn er det jo ofte, de fleste band har det jo sånn egentlig, at én tar seg av låtskriversiden. Det har vært sånn i hvert fall 10 år, men det er absolutt ingen regel.

TAR GJERNE I MOT
- Du er åpen for låter fra de åtte andre?
- Å ja, jeg er alltid hypp på at folk skal bidra så mye som mulig. Det kan godt hende at det blir annerledes med den nye plata, at flere er hypp på å skrive. Men det er på en måte et monster å jobbe med... det er noen koder man skal knekke for å få det til å funke. Så folk er kanskje litt skeptiske til å starte på låtskriversiden. Men i min bok hadde det vært mye bedre om andre kom til og gjorde Jaga enda mer spennende og bredere musikalsk.

- Jeg trodde faktisk en stund det var helt nye låter dere hadde til liveplaten.
- Nei, det var aldri et tema at det skulle være ny musikk til en sånn plate, vi snakket alltid om at vi skulle utvide den musikken vi allerede har. Å skrive en helt ny plate for fullt orkester hadde vært kjempegøy, men ikke noe jeg vil prioritere, fordi jeg vil mye heller lage en ny Jaga-plate vi faktisk kan spille live og turnere mer med, en ordentlig bandplate. Vi skal faktisk spille en del orkesterkonserter fremover, men selvsagt mye færre enn det vi får til med bare Jaga Jazzist.

Folk som visste at liveplaten ble tatt opp på Ultima hadde kanskje forventet et litt atonalt og vanskelig tilgjengelig innhold, fordi festivalen har et rykte på seg for å drive med samtidsmusikk av det krevende slaget. Men tvert i mot er albumet relativt pent og pyntelig, med fine og svært melodiske arrangementer. Og dessuten var det aldri beregnet på Ultima til å begynne med.
- Vi gjorde det jo først som et prosjekt for Barbican i London, så kom Ultima senere og ville ha det. I forhold til hele "plingplong"-scenen og Ultimas profil kan man kanskje si at det er feil å ha Jaga, men de syntes jo ikke det. Og for meg som komponist er det ikke en retning jeg i utgangspunktet er så interessert i å gå i, altså å være mer atonal. Jaga handler ikke om det som et musikalsk prosjekt, vi prøver ikke å ta det over i en samtidsmusikkretning.

- Hva tenkte dere da dere gjorde nyarrangementene?
- Det vi hadde veldig lyst til å gjøre med et orkester var å utvide og utnytte orkesteret så godt som mulig. Derfor har vi ekspandert en del av låtene, særlig "One-Armed Bandit" som er syv minutter på skiva og 15 her, og "Bananfluer Overalt" som har en lang orkesterintro med solistiske ting på toppen. Så det var sånne ting vi var mer interessert i å utvide, og å på en måte remikse, å lage ny musikk av allerede eksisterende musikk. Særlig på de to låtene funket det veldig fint, mens andre ting er tettere opp til originalen. Jaga er ganske massivt fra før, så vi ville få inn orkesteret som en naturlig del av bandet. Ikke noen bakgrunnsgreie, men en hel plate hvor orkesteret har en like stor viktighet som bandet.

Jaga har etter hvert gjort en del konserter med andre symfoniensembler - de to som er på plata ("Toccata" på plata ble tatt opp på Barbican mens resten av låtene er fra Rockefeller), tre andre med Britten Sinfonia før plata kom ut, to med Rotterdam Sinfonietta i Rotterdam og Brussel i april i år, og én med Stavanger Symfoniorkester i mai.

EGGEN MÅ TIL
Ansvarlig for kommunikasjonen med orkesteret har hele tiden vært pianisten og dirigenten Christian Eggen, og Lars forteller at hans rolle er uvurderlig.
- For en ting som er veldig utfordrende når man jobber med orkesteret er timing. Som stor gruppe har orkestre ikke den rytmisk timingen som vi andre er vant med, de er vant til å følge dirigenten og ha en mye friere tid. Og det kan være helt krise hvis det er feil dirigent. Så hans rolle er veldig å få orkesteret til å være med på beaten, rett og slett. Men selvfølgelig kommer han også med masse innspill på hvordan ting skal låte og gjør det mer levende enn det som står i notene. Så han er veldig musikalsk og har veldig forståelse for denne musikken. Han har vært en kjempestor brikke i å få det til å låte levende og få mest mulig ut av det, alt fra dynamikk til fraseringer.

- Og det er sikkert litt jobb for dere å tilpasse dere orkesteret?
- Ja, for hadde vi vært i studio hadde det vært lettere å justere nivåer, men live på konsert er det ganske mange andre hensyn man må ta. Når du har trommesett og masse gitaramper på en scene sier det seg selv at noen instrumenter vil måtte få hjelp - klarinetter, fioliner, kontrabasser, slike instrumenter som ikke bryter gjennom. Veldig mye av disse hensynene er skrevet inn i notene og vi har jo tenkt på dette i arrangementene, men så må man justere det ytterligere i forhold til konsertsalen, klangen, slike ting... Christian har veldig mye erfaring med dette og symfoniorkestre verden rundt, og også veldig god trening med poppa musikk som faktisk skal inn i en PA - KORK, Nobelprisen, Spellemannspriser og sånt.

- Så han er på en måte deres tolk i interaksjonen med et orkester som i utgangspunktet ikke "snakker" populærmusikk?
- Ja... med orkestre må det som regel være én talsmann, og det er Christian. Så jeg står litt i bakgrunnen og må prøve og holde kjeft, hehe. Jeg greier det ikke alltid, for man kan jo være uenige om ting, Men det er helt klart Christian som er bindeleddet, som gjør at orkesteret skjønner noe av musikken. Det er ganske uvant for dem å spille sånn musikk, virker det som, men det ser ut som det er gøy for dem også. Nå har vi vært så heldige at Christian har vært med på alle konsertene hittil, men han er så superbusy at på et eller annet tidspunkt kan han ikke mer, og da må vi bare finne noen andre.

BALANSERE PÅ KNIVSEGGEN
Lars har skrevet for orkestre i andre sammenhenger, men dette samarbeidet har vært det mest orkestrale han har vært med på hittil i forhold til Jaga. Har det åpnet opp for noen nye ideer for ham?
- Det hadde nok gjort en større forskjell hadde vi laget splitter ny musikk... jeg har jobbet ganske mye med orkestre før og arrangert en del opp gjennom årene, så det er ingen sinnssyke overraskelser for min del. Det som har vært viktig med å arrangere dette er at man hele tiden må veie opp hva som i min bok er bra musikk, mot hva som er gøy eller utfordrende å spille. Det er en knivsegg, men vi har prøvd å skrive noe som er såpass utfordrende å spille at musikerne er på tå hev, at alle har noen utfordringer i løpet av låta eller konserten som gjør at de psykologisk sett tenker at "nå må jeg skjerpe meg" eller at "dette skal jeg få til".

- Det må ha vært underlig for dere i arrangeringsarbeidet.
- Ja, definitivt. For man er ikke nødvendigvis hypp på å lage den vanskeligste musikken i hele verden for å please musikerne, det viktigste er at musikken som kommer ut er bra og at man kan stå for den. Men særlig de to låtene jeg nevnte tidligere har selvsagt enda mer symfonisk stil enn det Jaga er kjent for, det har vært gøy å dra dem enda mer jazza enn vi pleier å gjøre det. De er også de samme låtene som har lange solistiske ting som vi ikke har gitt plass til før med bare bandet. "Bananfluer overalt" har en veldig sterk referanse til Gil Evans og Miles Davis i åpningen der, så det er gøy å dra det i ulike retniniger. Og "Tocata" refererer Steve Reich, så da må vi få det til å funke med fullt orkester, sånne superrytmiske ting. Men det var gøy, det funka i hvert fall på plata.

For de som har lest så langt og tenker "pokker heller!" fordi de ikke var på noen av de tidligere nevnte konsertene kan vi bringe gode nyheter - Jaga jobber med å sette opp flere av orkesterkonserter.
- Ja, vi prøver på konserter over hele verden og har opplegg gående i Japan, USA og alt mulig. Det handler i bunn og grunn bare om økonomi, for det er faktisk nesten umulig å få det til i Norge, og vi er jo verdens rikeste land, hehe. Så det er ganske drøyt å prøve på turneer i andre land. Men samtidig trenger det heller ikke være det samme alltid, vi kan videreutvikle det over flere år og spille med forskjellige orkestre. Så vi har lyst til å ha dette som et sideprosjekt til Jaga, og da ser jeg for meg at vi kan lage arrangementer til andre låter også.

PÅ LUFT OG KJÆRLIGHET
- Du nevnte økonomi. Hvordan er det å leve av musikk som Jaga, som ikke er kommers, men heller ikke alt for alternativ?
- Det er vel en kjent sak at Jaga har holdt på mer eller mindre idealistisk i snart 20 år... Ah, det er litt kjedelig å snakke om økonomi, men det har jo litt å si, heh. Altså, det er vel ingen som har levd av Jaga noen gang, men det er et band som er vanvittig viktig for oss og som er moderskipet for alle medlemmene. Jaga gjør det mulig å reise verden rundt og spille for masse folk, den biten av det er jo helt fantastisk, og vi har jo masse fans over hele verden, rett og slett. Men økonomien gjør at vi ikke alltid kan spille så veldig mye, fordi vi ikke er Beyonce ennå. Det viktigste med bandet er vel å få laget musikk som vi synes er unik og vil turnere med verden over. Så det er en drøm å leve av det, men sånn det fungerer er at alle i bandet lever stort sett av de andre tingene de gjør ved siden av Jaga.

- Som hva da?
- Det er vel for mye å nevne her, men det siste året har mange i bandet også jobbet som produsenter og driver sine egne studioer, og det er kult egentlig. Jaga har blitt en slags institusjon, sånn sett. Men det morsomme er at jeg må kjempe litt mot det også... fordi plutselig blir noen av de tingene deres jævlig populære, og da setter det kjepper i hjulene for turnerning med Jaga. Haha!

- Du får sende et sterkt budskap og sørge for at de våkner opp med hestehoder i senga... Men fortell om forholdet deres til plateselskapet deres Ninja Tune? De har jo alltid stått for alternativ og groovy kvalitetsmusikk fra England, passer Jaga inn der?
- Vel, vi har nok alltid vært et slags utskudd i katalogen deres, men det tror jeg de også er veldig glade for. De er sinnssykt Jaga-fans, rett og slett. Og de har vært veldig bra for oss, de har et renommé verden rundt som hjelper veldig, og platene er i butikkene.

VIL FORME RESULTATET FULLSTENDIG
Lars har nå og da snust litt på komponeringsarbeid for TV og film, men aldri gitt seg fullt og helt over til den siden av musikken. Noen spesiell grunn til det?
- Både ja og nei. For min del har jeg tatt et valg om å gi ut musikk som blir gitt ut på plate, fremfor å lage ting som havner i bakgrunnen i andres arbeid. Jeg gjør ting her og der, men det er ikke mitt hovedfokus. Da er det mer gøy å lage noe man kan forme helt fullstendig, uten å gå i masse kompromisser med regissører og produsenter og sånt. Så jeg vil heller lage egne plater og gjerne også produsere for andre. Når det er sagt har jeg faktisk noen ting på gang... Jeg er litt soundtrack-geek og er veldig inspirert av det, særlig solotingene jeg har laget. Og jeg har et byrå som driver og pusher meg inn på filmer og sånt, så det hadde vært kult hvis det skjer. Men det er altså ikke hovedfokuset.

- Og helt til slutt, hvordan ser den neste Jaga-skiva ut til å bli så langt?
- Den er mye mer elektronisk og syntetisk enn på lenge, det kan jeg si. Det har mye med hva slags utstyr jeg har tilgjengelig her nå, jeg har kjøpt en del gamle synther og sånne ting, men jeg har ikke så mye stæsj som jeg har i Oslo. Så langt har det gått det i en ganske elektronisk retning, og det er også noe har lyst til. Den forrige skiva vår var mye mer progrock-preget og veldig spilt, måten vi gjorde den på var å øve inn låtene og omtrent spille den inn live i studio så mye som mulig. Og det var det, det var ikke så mye produksjon. Men jeg synes egentlig det er mer gøy å jobbe med plater hvor det er mye mer puslespill, hvor man kan klippe og lime og det er mye mer jobbing i etterkant, at studioet blir mer et leketøy. Så denne blir nok mer av det, og mindre ni personer i et rom.