Kaada:
En siddis til besvær

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, oktober 2001:

For musikkjournalister er det alltid litt problematisk å skrive om en artist som simpelthen ikke lar seg kategorisere, musikalsk sett. John Erik Kaada er en slik en, og har nylig gitt ut sin første soloplate, som altså er en salig blanding av gospel, samples, loops, rockabilly, beats og streite poplåter. Eller noe sånt noe.

Han ser ikke ut som noen popstjerne, denne Kaada. Og når man snakker med ham fremstår han mer som en ydmyk musiker enn en up-and-coming soloartist på et verdens største plateselskaper. Men kanskje de to rollene lar seg forene? Vi inviterte Kaada til en samtale om bandet Cloroform, ham selv og hans plate "Thank you for giving me your valuable time".

- Hvordan havnet du her?
- Nei, si det? Jeg skulle bli klassisk pianist, det var liksom min retning.

- Var det noe foreldrene dine tvang deg til?
- Nei, jeg kommer ikke fra noen musikalsk familie, men jeg fikk ikke lov til å være med å spille fotball da jeg var liten. Så da jeg var en syv-åtte år synes jeg vel det var tryggest å sitte hjemme og spille piano. Jeg har vel aldri hatt noen drøm eller noe om å gjøre karriere.

- Men her er du altså. Hvor startet karrieren?
- Vel, jeg kommer fra en ganske hardbarka forstad til Stavanger, og det som gjaldt var liksom Sepultura og Slayer og sånt. Eller kanskje Iron Maiden og Twisted Sister, når jeg tenker meg om. Alle gikk rundt om med langt hår og var heavy-fans.

I hans første band spilte alle guttene i klassen gitar, mens John Erik hadde synth. Og etterhvert begynte han å oppdage Zappa litt sånn hemmelig på si, og hadde noen år hvor han spilte jazz på halvlugubre puber i Stavanger.

- Det var faktisk sammen med de som senere skulle bli med i Cloroform, Øyvind Storesund og Børge Fjordheim. Og det var kanskje da vi begynte å utvikle et særpreg eller en slags stil.

- Hvor gamle var dere da?
- Vi var vel en 16-17 år? Jeg husker i hvert fall at vi hadde mange jobber hvor vi ikke kunne si til de som drev puben hvor gamle vi var, siden vi var under 18. Det er fordelen med å være fra Stavanger, forresten. Hvis du er glad i å spille er det stort sett muligheter for det, og for oss var det fantastisk å kunne bli kjent med "spillejobb"-verdenen allerede da, at vi merket hva vi kunne gjøre musikalsk for å få hardbarka alkoholikere til å sperre opp øynene og følge med på musikken.

John Erik kom etterhvert til et punkt hvor han innså at han spilte "ræva klassisk musikk", og la stort sett den klassiske pianodelen til side.
- Det var faktisk en skikkelig krise for meg da jeg skjønte at jeg ikke kom til å bli en stor klassisk pianist. Haha! I hvert fall sammenlignet med Leif Ove Andsnes og de store gutta. Det er jo rart hvor naiv man kan være rett før man blir 20, når man har så mange drømmer. Så da jeg fikk realiteten i trynet, litt sånn "vel gutten min, dette er vel egentlig ikke så bra", da ble jeg veldig deppa og var lei meg ganske lenge, siden ambisjonene mine var knust.
- Men utifra det skjedde det noe ganske viktig for min del, siden jeg da hadde valget mellom å slutte og spille eller å begynne fra null og bygge meg opp igjen. Å spille bare for gøy, ikke for karriere. Så etter det har jeg tatt meg selv mindre høytidelig og gir f i mange sånne "musiker"-ting.

- Mange vil si at du er en flink utøver allikevel?
- Jaaaa...jeg føler i hvert fall at jeg begynner å utvikle et visst sound, og jeg vet jeg skal videreutvikle det i mange år fremover. Det er noe av det jeg synes er bra, å føle at jeg har en musikalsk identitet, og det har jo kommet med mange års spilling.

Etterhvert begynte ting å utvikle seg for Cloroform, og folk ble interessert i det de gjorde, blant annet med filmmusikk til filmen "Mongoland". Etterhvert ble vanskelig å bo i Stavanger og ta flyet til Oslo hele tiden, så John Erik flyttet til tigerstaden høsten 1999. Men det ble allikevel ikke så mye mindre reising.
- Nå har jeg jobbet med filmmusikk til "Alt om min far" (regissert av Even Benestad, sønnen til legen Esben Benestad, journ. anm.) i Danmark, mikset soloplaten i London og vært på Norgesturné med Cloroform. Så de to siste månedene har jeg så og si bare bodd på hotell.

- Har du med deg noe å jobbe med når du sitter på hotellrommet, en eller annen slags lyddings som du kan bruke til å ta opp idéer?
- Altså, på dagtid får jeg øvet en del på pianoer og sånt overalt, jeg har blitt ganske god til å finne dem. Men generelt sett er det ganske vanskelig å få gjort noe konstruktivt når man er ute på veien, det må jeg si. Selv om jeg hadde med en laptop til Danmark da jeg jobbet med filmmusikk der.

- Hvordan har du angrepet den filmen, har du teppelagt den med musikk eller skrevet noen låter her og der?
- Nei, det er så mye snakking i filmen at jeg har valgt å gå inn hardt når jeg først går inn, så det er blitt enkeltlåter som dukker opp innimellom, vi har satt av strekk til musikk.

- Er det instrumentalt?
- Ja. Eller både og, forresten. Eller nei, egentlig ikke instrumentalt. Det er masse vokal der, faktisk.

- Du synger selv? På hvilket språk?
- Tja, det er jo ikke så mange ord akkurat. Mer sånn "na na na" og "la la la". Haha!

Det er altså kun musikkarbeid som opptar livet til John Erik for tiden, og som kjent kommer de fleste til et punkt hvor man rett og slett må ha et hjemmestudio for å få gjennomført alle idéene sine. Vår mann har måttet ta konsekvensen av boligmangelen i Oslo, og har sitt studio i stua.
- Men den er ganske stor da, kanskje 50-60 kvadratmeter.

- Hva har du i stua di, da?
- Først og fremst en Mac G3 med 160GB harddisk og masse RAM, og en Yamaha 01V-miksepult, det er liksom basen. I tillegg til det har jeg mange kompressorer...de jeg er mest glad i er Avalon AD 2044 og Joe Meek Studio Channel VC1Q. Også er jeg veldig glad i en sampler jeg har, en Roland VP-9000. Hva mer...jo, også har jeg masse gammalt skit, som ofte fungerer som kompressorer eller "sus-lagere", drøssevis med analoge synther som jeg kjører ting igjennom og bruker de analoge filtrene. F.eks en fet Electro Harmonix-boks som heter "Big Muff". Også har jeg noe modulskit, en Proteus og sånt. Og en PA-rørforsterker fra 50-tallet som heter EL-6425. Og mange mange Boss-bokser. Pluss instrumentene mine. F.eks piano, orgel, harpe og gitarer. Og en Leslie.

- ...og du har alt det her i stua? Det er vel knapt en stue lenger da?
- Nja, hovedgreia med studioet mitt er at det er veldig lite og oversiktlig. Alt er satt opp veldig systematisk på et bord, og det er lett å gå bak og plugge om. Det er jeg lei av fra store studioer, at alt tar så føkkings lang tid å koble om og få til. Fordelen med mitt oppsett er at jeg kan på veldig kort tid sette sammen tre bokser, spille inn noe, resample det og få ting gjort.

- Hva sier kjæresten din til dette? Det blir vel ikke mye feminint preg over stua deres med Boss-pedaler overalt?
- Hm, stuen har vel blitt mindre koselig etterhvert, jeg måtte f.eks henge opp masse tepper på veggene for å dempe lyden. Men det som er fint med å ha det hjemme er at at jeg kan sette meg ned og lage musikk når jeg er tent for det, og det går ikke an når man har det et annet sted. Og det kan jo gjerne være om natten eller mens jeg spiser middag. Men ja, det blir jo et liv blant ledninger. Det er sikkert ikke lett for henne. Så for tiden lager jeg middag til henne hver dag! Men for henne er det vel bedre enn da jeg hadde studio ute, da så hun meg jo aldri. Så hun vil heller ha meg i stua og se bakhodet mitt foran datamaskinen.

I kjølvannet av "Thank you for giving me your valuable time" har både "profesjonelle" musikkjournalister og mindre profesjonelle freelance-skribenter kategorisert albumet for mye rart. Og John Erik bryr seg faktisk litt om hva folk skriver om plata hans.
- Mange folk tror at platen er basert på samples, og enkelte anmeldere og sånt har vært så frekke at de kaller det jeg driver med for "elektronika", og det blir jo helt feil, helt bak mål. Det er jo faan meg ikke en eneste synth på plata! Altså, vi har jo hørt veldig mye på samplebasert musikk, men et viktig stikkord med denne plata er at vi har jobbet mye med å spille så det høres ut som det er samplet. Det er spilt live tvers igjennom, det bare høres ut som det er kuttet opp og loopet.

- Men det skal jo sies at det er veldig vanskelig å kategorisere den, den spriker jo veldig?
- Det er sant det, det er jo det at man på død og liv må båssette ting. Jeg føler bare at folk kanskje burde være litt mer åpne for at det går an å la seg inspirere av mer enn et ord, f.eks "rock", mange lager musikk ut i fra den forutsetningen eller inspirasjonen fra det ene ordet. Men for meg blir det veldig unaturlig. Vi omgir oss med så mange kule ting og lyder at jeg blir inspirert av alt, og det høres vel i musikken min. Jeg setter sammen ting som høres kult ut.

- Jaja, "men e'rre jazz?" Cloroform har jo vært assosiert med Osloklubben Blå, som igjen har vært jazz-assosiert, så folk forventer kanskje en jazza innfallsvinkel fra deg?
- Morsomt at du sier det, for på et tidspunkt med Cloroform var vi så lei av det der, at vi oppfordret folk via hjemmesiden vår om å flytte Cloroform-platene fra jazz- til rockeseksjonen i platebutikkene. Kanskje litt barnslig, men hehe. Hva er jazz, liksom? Nok om det.

Soundet på et album som "Thank you for giving me your valuable time" tilsier at det har vært et helt band sammen om prosessen, men det viser seg at det slett ikke stemmer.
- Nei, jeg har stort sett jobbet alene hele tiden, og fått inn gode venner og bekjente til å gi tilbakemelding og spille litt for meg. På tre av låtene synger en fyr som heter Allan Steed, han er forsanger i "Harlem Gospel Choir" og er en kjent amerikansk gospel-sanger som kjenner Stevie Wonder og sånt. Jeg måtte liksom få en som kunne synge.

- Hvor tok du opp vokalen?
- Hjemme i stua. Det passet ikke inn til og begynne med, selv om jeg tok opp med en god mikrofon, en AKG C 414. Jeg har hatt et lydideal som peker tilbake på 40- og 50-tallet, når man for alvor begynte å eksperimentere med kompressorer og sånt, og jeg er veldig fascinert av hvor hardt de av og til har tatt ting. Opptakene med Allan endte med at jeg fikk ham under en "ringeklokke"-mikrofon, altså mikrofonen fra callinganlegget der jeg bodde før, og vi fikk en slags sart og gammel lyd jeg var på jakt etter.
- Det handler jo ikke om hvilket utstyr man har, men om hvilken holdning man han har i en opptakssituasjon. Man må være konsentrert og fokusert, og LYTTE til hva som skaper et særpreg. Idealet mitt har jo aldri vært å skape en sånn superclean ECM-lyd. Ikke noe galt med den, det er bare ikke sånn jeg jobber. Jeg har alle disse gamle tingene som jeg eksperimenterer med og som jeg ofte liker best.

Når det var klart for nedmiks av plata dro John Erik til London.
- Jeg oppsøkte et studio som heter Town House, fordi de er kjent for å ha veldig gode analoge båndspillere, og gamle kompressorer og EQer. Også har de masse utstyr fra 40- og 50-taller som de bruker ennå. Via en Primal Scream-skive fant jeg fram til en mikser som heter Niven Garland, og han har jobbet med f.eks All Saints, Portishead, INXS og a-ha. For jeg var veldig opptatt med at det ikke skulle bli en slags "Max Martin"-hardhet over soundet. Altså, man kunne godt hentet ut mye mer trøkk og pumping i de lydene som er lagt ned på tape, men målet mitt var å lage en slags sart affære, litt med tanke på et gammelt lydbilde. Og han var med på det med en gang, det var enormt kult. Og det burde jeg kanskje si, at da vi skulle mikse ned spilte vi over spor for spor til analoge båndspillere, og så mikset fra der.

- Jeg har hørt at du er ganske fan av vinyl og den måten å behandle lyd på?
- CDene blir veldig slitt etterhvert, men vinyl holder seg lenge, synes jeg. Jeg har flere CDer som er uspillelige allerede, pluss at masse data-CDer jeg har brent ikke kan leses lenger. Men nå er jo DVD på full fart inn, så vi får se.

- Du kan gi ut én DVD med alt du og Cloroform har gitt ut, og ta 800 spenn for den.
- Heh...jeg vil ikke virke sånn krampeaktig pro-DJ eller noe, men det er faktisk noe med vinyl. At det er fysiske riller.

- Det blir jo litt tøffere lyd hvis man klarer å mastre det ordentlig og få litt trøkk ned i vinylen.
- Ja, det jeg faktisk hadde tenkt til å gjøre på denne platen var å sende sporene til trykking på vinyl, og så ta med vinylplatene til masteringen, ta opp lyden fra platene og så bruke det til CD-masteren. Men det fikk vi dessverre ikke gjort av tidsmessige årsaker. Jeg maste og maste om at denne vinylgreia måtte gjøres før, men ingenting skjedde. Og det er en ting som kjennetegner platebransjen, at alt må gjøres i siste liten. To dager før deadline, da setter man i gang!

Cloroform har gitt ut tre plater på det bittelille plateselskapet bp, mens John Eriks soloalbum er signet til giganten EMI. Hva er forskjellen mellom de to typene selskaper?
- Altså, noe jeg må venne meg til er fokuseringen på navnet mitt, altså Kaada. Det var så enkelt å velge et navn når jeg skulle gi ut platen, den var min og jeg hadde jobbet med den i to år, men nå angrer jeg litt på at jeg valgte Kaada som bandnavn. Jeg mener, jeg kommer inn på EMI og ser alle gå rundt i Kaada T-skjorte, Kaada-buttons, de har trykket opp 10.000 flyere, 2.000 plakater...og dette er bare begynnelsen.

- Du får vel bytte navn privat, og beholde Kaada som bandnavn. Synes du det er modig av et tradisjonelt selskap som EMI å bruke penger på noen som deg, som ikke kan markedsføres på en enkel måte?
- Egentlig tror jeg dette bare er begynnelsen på en slags trend, og jeg synes bare det er helt naturlig å gi ut "alternativ" musikk som meg selv. De andre selskapene bør kanskje begynne å se seg litt i speilet, og spørre seg selv om de egentlig jobber med musikk? Jeg mener, har verden godt av å høre på Splash? To jenter på 11 og 12 år som synger barnepop og prøver å selge til barnehage-barn? Det er jo liksom opplest og vedtatt at store plateselskaper ikke tjener penger på norske utgivelser, så kanskje de heller burde gi ut plater som de har troen på? All ære til EMI sånn sett, nå skal de jo gi ut meg og Satyricon, så "hallo farfar", liksom!

John Erik synes det er rart hvordan norske plateselskaper bruker mye ressurser på å bygge opp artister fra bunnen av, for så å selge dem til utlandet - uten å tenke over at det i andre land allerede finnes mange artister som ligner på den norske. Men han vil nødig nevne noen navn, men etter litt vennlig press får vi et eksempel ut av ham.
- OK da, f.eks Vincens. Andre land har jo sånne artister allerede, altså som ligner på den musikken man prøver å pushe på dem, så det er ikke automatisk noe marked for det, det blir bare nok en artist i samme sjangeren. Mens sånt som Satyricon, og kanskje det jeg driver med også, det vil alltid være en liten promille som digger den musikken, og dermed er det egentlig en vel så safe ting å satse på. Folk tror jo liksom at det er så risky med alternativ musikk, men det er kanskje vel så trygt som å satse en million kroner på en gutt fra Hamar.

- Eller en Peter Chrystalief fra Tromsø.
- Uff, la ikke prate om platebransjen, jeg er så lei av hele greia.

- Hva er forøvrig forholdet ditt til Internett? Du har jo vært webmaster for cloroform.com ganske lenge.
- Vel, jeg har sagt fra meg ansvaret for cloroform.com og kaada.no, siden jeg ble for oppslukt av hele Internett-pakken, rett og slett. Etter at jeg fikk en kjapp bredbåndslinje klarte jeg ikke å konsentrere meg om musikklaging, så nå har jeg som en slags regel for meg selv at jeg sjekker mailen en gang om dagen, også prøver jeg å ikke surfe så mye lenger, siden det spiste opp hele livet mitt. Jeg er kjempestreng med meg selv nå.

Et problem - men også en morsom hobby - for mange musikere er jo å holde seg oppdatert på nye teknologiting, nye synther, nye bokser etc. Hvor mye følger John Erik med?
- Rimelig godt, men jeg har jo på en måte mine egne preferanser, egne fordommer. Jeg er vokst opp med klassisk musikk, hvor man trenes i å gjøre ting organisk. Og nye synther eller emuleringer av ekte instrumenter, Kurzweil etc...føkk det liksom, det bare når ikke opp. Ikke i min verden. Selv om f.eks B4 fra Native Instruments som emulerer Hammond-lyder er fin. Og den Steinberg soft-sampleren, HALion. Men alt må ut av maskinen til slutt, jeg må kjøre det gjennom en ekte Leslie, en rørforsterker eller hva som helst. Jeg får liksom ingen god følelse før jeg har kjørt det gjennom noen bokser og helst en høyttaler og mikket opp det igjen. Men lining rett til miks fra synthen eller datamaskinen, det går ikke.

- Det blir for rent og pent?
- Ja, det blir for...elektronika, liksom. Jeg hater det greiene der, jeg har fått nok av steril maskinlyd. Man sa jo liksom at softsynther og -samplere var bra for et år siden, men jeg føler at det er først nå at det kanskje kan begynne å brukes.

Synes John Erik at det er mange som ham der ute, som har et studio hjemme og har bra greier på gang?
- Ja, absolutt. Det er mange som sitter og sampler, leker og duller, og det er mye bra på gang. Men de mangler ofte det siste ekstra som skal til. Jeg mener, akkurat nå er jeg kjempeheldig, helt klart. Jeg får gjort alt jeg er veldig glad i; jeg får spilt ute, jeg får reist rundt, jeg får laget masse musikk og jeg får gitt den ut. Og det er fordi jeg har en del egenskaper som gjør at jeg har kontrakt og slipper plate. Men mange mangler den siste viljen eller motet til å få det ut, så de blir bare sittende med musikken sin. De tør ikke gå på scenen, spille live og trene seg opp. For det er jo en øvelsessak det også, å tørre og se publikum i øynene. Pluss at det er så utrolig mange ting som skal klaffe for at en plate skal komme ut.

- Kunne du tenke deg å gi ut noe av andre på ditt eget plateselskap?
- Hvis jeg får sjansen skal jeg helt klart gi ut andres musikk, det er ikke meg det skal stå på.

Cloroform ga jo ut en remiksplate tidligere i år, "Scrawl". Her hadde de valgt ut mange litt ukjente folk til å remikse for dem, f.eks Pål Jackman, Xploding Plastix, Deathprod og Arve Henriksen. For en liten stund siden kom Mari Boine ut med sin remiksplate, hvor det var etablerte størrelser som Jah Wobble, Bill Laswell, Chilluminati, Jan Bang og Biosphere som gjorde remikser.
- Kan jeg spørre deg om du ble spurt til å bidra med en remiks på hennes plate?
- (Lang pause.) Ingen kommentar.

- OK...men kan du si noe om forskjellen i mentaliteten på de to utgivelsene?
- Jeg kan jo bare snakke for oss, og det som var utgangspunktet for "Scrawl" var at vi ønsket at folk skulle lage en helt forskjellig låt, og ikke en versjon nummer to av det vi hadde gjort med Cloroform. Og i utgangspunktet hater jeg egentlig hele remikstanken, bare det å skulle lage en annen, men lik, versjon av en låt...det er helt meningsløst.

- Nå som du skal gi ut singler og slikt fra ditt album, blir det remikser der?
- Tja, det blir kanskje det, men det er ikke noe viktig. Akkurat nå er jeg opptatt med tanken på å lage det neste albumet. Denne soloplaten har preget meg de siste to årene, og jeg er bare interessert i å komme meg videre. Og det at jeg har jobbet med den i to år betyr akkurat det, ikke at jeg har vært i studio en gang i måneden, hatt en lang pause, kommet tilbake...nei, når du har et hjemmestudio jobber du hele føkkings tida med ting, og det blir vanvittig mange timer. Og når du til slutt sitter igjen med et knippe låter du synes fungerer, da har du også kastet mange låter du liker, og det blir ganske emosjonelt til slutt.

- Tidligere snakket du om ditt "private lydunivers". Hvem tror du kan passe inn der?
- Altså, jeg tror ikke det er mulig å forelske seg helt i denne platen, i hvert fall ikke i alle sporene. Den er for lik meg, der jeg er nå - og det unner jeg ingen. Eller for å si det på en annen måte, jeg har brukt så lang tid på å komme dit jeg er nå, at jeg kan liksom ikke tro noen vil "ta" hele albumet helt naturlig.

- Det kan jo hende de liker det de hører, men at de ikke kunne laget det selv.
- Ja, men det er som er bra med denne plata er at jeg kan høre på den selv. Jeg mener, jeg orker ikke å høre på noenting av det jeg har gjort før, ikke konsertopptak, ikke demoer, ingenting. Men denne skiva kan jeg sette på når jeg kommer hjem.

Samtalen glir inn på hvordan en typisk Kaada-uke ser ut nå for tiden.
- Jeg står opp, lager frokost, pusser tenner og starter å lage musikk. Det høres ut som en rockeklisjé, men jeg har virkelig ikke noe liv. Jeg er aldri på caféer, siden jeg alltid har noe å lage hjemme, hvor jeg trives best. Foran Cubase blir jeg liksom en hel person. Her om dagen crashet Cubase veldig hardt, og da fikk jeg skikkelig problemer. Jeg var fjern i blikket, jeg var bare ikke meg selv. Tilslutt klarte jeg å spore problemet til en dårlig crack, så nå har jeg kjøpt programmet og føler meg hel igjen, skuldrene har falt ned igjen. Men det skal man være forberedt på, at å bruke cracks kan skape et skikkelig helvete. Det føles trygt lenge, men plutselig skjer det noe.

- Noen ord om komposisjonsprosessen?
- Tja...jeg har ingen fast rutine eller noe spesielt som gjør at jeg kommer på noe. En låt kan komme fra et ord på TV, en skarptromme fra radio, at jeg jammer foran pianoet, hva som helst egentlig. Det jeg ofte gjør er at jeg lesser på med spor i Cubase, kanskje 70-80 spor, også kapper jeg bort til jeg sitter igjen med det jeg liker best. Også lesser jeg på med 100 nye spor igjen og kapper bort fra det igjen. Det handler om å bli...hvordan skal jeg si det, om "å bli ett med maskinen". Det skal ikke være noen tekniske hindringer, du må nesten vite hvordan maskinen har det, rett og slett.

- Men det er vel ikke så gøy når det blir mere nerding enn musikkspilling?
- Nei, og jeg er lei av datatrøbbel. Jeg er jo først og fremst en instrumentalist. Ikke en programmerer.