Kaizers Orchestra:
Et oljesmurt "Maskineri"

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, 2008:

Kaizers Orchestra. Ny plate. Vekk fra Duper Studio. Nytt land, nytt studio. Ny produsent, nytt sound. Frontmann Janove Ottesen snakket med oss om "Maskineri".

Musikkpraksis har tidligere skrevet artikler om Kaizers Orchestras to forrige innspillinger (i 2002 og 2005), så vi refererer til disse for mer informasjon om bandet. Denne gangen ser vi heller på hva som var forskjellig med innspillingen av deres fjerde album, "Maskineri".

På deres tre forrige plater har Jørgen Træen styrt skuta i sitt Duper Studio i Bergen, men denne gangen ville Kaizerene ha en forandring. I 2005 var de storfornøyd med tredjeplata "Maestro", men siden lydbildet hadde blitt mer og mer intenst for hver plate følte de det var vanskelig å toppe seg selv, og kanskje på tide å prøve noe helt annet.

Noe helt annet viste seg å komme i form av kanadieren Mark Howard, en anerkjent og respektert produsent som tidligere har jobbet med bl.a. Willie Nelson, Bob Dylan, U2, R.E.M. og Tom Waits. Hvis Træen er Norges ukronede Pro Tools-konge er Howard den rake motsetningen, og jobber helst lineært og med så lite overdubbing som mulig. Og det var faktisk han som tok kontakt med bandet og uttrykte ønske om å jobbe sammen, etter å ha sjekket ut bandets MySpace-side.

På "Maskineri" valgte band og produsent seg Berlin og Planet Roc, et enormt studiokompleks med kjempestor plass og mange forskjellige rom. Her har folk som Black Eyed Peas, Sting, Phoenix og a-ha spilt inn plater, og litt av sjarmen er at de mange forskjellige opptaksrommene har ulik lyd og karakter. Dermed kan man prøve ut instrumenter i forskjellige rom og oppnå helt ulike klanger.

Janove Ottesen, hovedlåtskriver og vokalist, forteller om prosessen som har ført til at bandet denne gangen har fått et litt finere og penere lydbilde enn før, ikke så intenst og in-your-face som forrige gang.
– Vi spiller jo fortsatt "bånn gass" energisk rock'n'roll, men innspillingen, komprimeringen, miksen og masteringen gjør at du ikke blir trøtt i ørene. Musikk i dag er jo generelt blitt skrudd opp så høyt at det ikke lenger er dynamisk. Og det er veldig logisk for meg at musikk burde være dynamisk, slik det var før man begynte å skru opp så mye. Så det handler om å tørre og skru litt ned. Og vi fikk altså produsent- og masteringhjelp fra de fremste på planeten fra den gamle skolen, som fortsatt sverger til å lage klassisk bra sound med et varmt og dynamisk lydbilde, men allikevel så intenst og energisk som det skal være.

For bandet handlet det mye om å definere en ny sound allerede i innspillingsprosessen. De jobbet knallhardt med å finne de riktige instrumentene og plassere dem på det beste stedet i det riktige rommet, med de riktige mikrofonene plassert på riktige steder. Og riktig plassering kunne gjerne være helt i andre enden av rommet, eller i naborommet for den saks skyld.
– F.eks. med oljefatene brukte vi dem både som skarp- og stortromme, og prøvde små og store rom. Og det endte som regel med de store med mer klang i rommet. Vi gjorde alltid en kombinasjon av nær- og distansemikrofon, så du får den ambiente lyden også. Men vi har funnet ut at lyden blir litt for naturlig når vi slår på dem, de høres litt for mye ut som oljefat. Så vi liker å kjøre litt forvrengning på dem, så det skurrer og sprenger litt...

Mark Howard er glad i å eksperimentere med lyd, og med Tom Waits hadde han testet ut en idé som også Kaizers-gutta likte godt – de rev ut miksystemet fra en kassegitar og limte det fast på oljefatet, tok signalet fra mik'en, kjørte det inn i en forsterker og deretter mikket opp den. Da "eksploderte" lyden mer og kom nærmere det bandet så etter.
– Og det tok jo en liten stund før vi fant den teknikken. Og det forklarer jo også hvordan vi brukte såpass mye tid på å mikke opp og teste ut lyd på hvert eneste instrument vi ville ta opp. F.eks. hadde Øyvind kontrabassen innom hvert eneste rom på huset før han selvsagt fant ut at han var mest fornøyd i en kjølig gang utenfor et studio, og da låt det helt kanon. Så når alle hadde funnet den lyden de likte best spilte vi inn sangen, alle sammen samtidig, og det ble den versjonen vi brukte på plata. Lyden inn ble altså ganske lik lyden som kom ut av nedmiksen, så man slapp å manipulere så mye med...

Dette er kun et lite utdrag - klikk her for å lese resten av intervjuet på websidene til Musikkpraksis.