Kurt Nilsen:
En tynn linje mellom pop og country

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, 2008:

Kurt Nilsen med countryplate? Ikke akkurat det folk hadde forventet seg, men så har da eks-rørleggeren overrasket folk med stadig mer personlige plater. Vi fikk tak i en jovial og pratsom Kurt rett før turnestart i Sogndal, og snakket om hans seneste pop- og countryplater.

Bergen har fostret mange pop/rockhåp, pluss en og annen Idol-vinner. Kurt Nilsen (29) er en kombinasjon av dette, og de fleste ble kjent med ham da han vant først den norske Idol-konkurransen i 2003 og deretter "World Idol" i England med coverlåta "She's So High", skrevet og originalt fremført av Tal Bachman i 1999.

Noen år, Spellemannspriser/-nominasjoner, utsolgte turneer og album senere kom "Push Push" helt på tampen av 2007, et pop/rock-album som hittil har solgt over 50.000 eksemplarer, med mye radiospilling av singlene - selv anmeldelsene jevnt over var ganske lunkne.

Men Kurt selv er fornøyd bare han får holde på med ting han liker, og det han liker er bl.a. country. Hans nyeste plate, "Rise to the Occasion", er en countryaffære med smak av velprodusert pop, et resultat av en oppvekst omgitt av sin mors store samling av countryplater.
– Hun hørte på alt, hun. Veldig bred musikksmak, men var veldig glad i country. Sånn type "Highway man" 70-talls country, og kanskje ikke så glad i heste-country fra 40-50-tallet. Det er nok der det stammer fra, den kunnskapen om og interessen jeg har for country.

– Hvordan lager man en moderne countryplate?
– Prosessen har vært en helt annen greie enn tidligere, det kan jeg si. [Produsent] Eirik [Grønner] har jeg jo kjent siden jeg var drittunge, og vi har satt oss ned og begynt med det grunnleggende; låtene og tekstene, og ikke tenkt så mye på arrangementer og slikt. Jeg hadde ikke lyst til å lage en hillbilly-plate, ikke noe harry-country. Heller en amerikansk ørkenplate, litt road-americana, liksom. Og det har tatt sin tid!

– Så du har tatt på deg Stetson-hatt og boots, satt deg på terrassen og klimpret låtene frem på akk-gitaren mens sola har stekt og støvballer har blåst forbi?
– Hehe, hadde det vært så vel... Nei, jeg har spilt inn demoer av alle låtene sjøl hjemme, med alle instrumentene og gjort en del av utforminger der. Så har jeg reist over til Disclab i Oslo, bare kastet alt jeg har gjort og begynt helt på nytt og sunget inn alle låtene fra bunnen av, med litt instrumentering for å finne ut hvilken vei hvilke låter burde ta. Og så i ettertid kommer bandet inn, hører på låten, og så tar vi dem som regel opp på nytt en siste gang, det spørs hvilken låt det er.

LIVEFØLELSE
Det du hører på "Rise to the Occasion" er altså Kurt som tar opp låta for andre eller tredje gang (minst), og noen vil kanskje påpeke at han bare kunne beholdt førsteopptaket og så fått bandet til å spille oppå det?
–Det kunne vi gjort hvis vi ville ha alt pent og pyntelig, alt helt på tid og 100%, Men med denne countryplata har jeg lyst til å synge med bandet, sånn at vi følger hverandre, og drar på og trekker litt ned sammen. Det gjør det litt levende og rustent i kantene og ikke hele tiden så perfekt. Dessuten, når jeg tar opp låta flere ganger, får jeg en veldig god kjennskap til låtene og kan synge dem på en litt mer amerikansk måte. Jeg vet hva jeg synger om og betydningen av hele teksten. Og noe sånt som dette har jeg aldri gjort før, så det er litt av en utfordring også.

– Er dette nærmere måten du har lyst til å spille inn dine neste plater på?
– Ja... spesielt innspillingsmåten synes jeg er helt genial. Det har jo ofte skjedd at jeg har spilt inn en låt, og to måneder etterpå hører jeg på den igjen og tenker at "faan, jeg synger jo den mye bedre nå, det er nå jeg burde ta den opp". Og det er kanskje fordi jeg ikke kjente låten godt nok da jeg sang den inn. Så jeg er mye mer fornøyd med den måten vi har gjort disse platene på. Jeg har brukt en del tid, men det er nå greit. Det er gøy å høre at man kan låten, at mitt preg er på det.

RIKTIGE SAMARBEIDSPARTNERE
Kurts nærmeste samarbeidspartnere de seneste årene har vært Jørn Dahl i Disclab og Eirik Grønner i Bergen, og han har vanskelig for å tenke seg hvem andre han kunne ha jobbet med.
– De er ekstremt flinke gutter som har vært med å forme meg som soloartist, mer enn jeg har følt at jeg har fått til før, og mer enn jeg kunne fått til på egenhånd.

– Jørn har jo jobbet med mye popting før, og country er kanskje ikke helt hans musikkstil?
– Nei, men han sa selv at hvis han skal være produsent må han utfordre seg sjøl litt. Så han har satt seg inn i det, og det tok to dager, så skjønte han det. "Aha!" liksom. Men han er jo en helt ram musiker, han kan jo pokker meg alt, haha. Han er så dyktig at det ikke er gøy engang. Plutselig satt han på noe saloonpiano og bare begynte å spille, det hørtes helt western ut. Jeg tror helt seriøst han kan spille alt, og sikkert også skrevet en symfoni hvis...

Dette er kun et lite utdrag - klikk her for å lese resten av intervjuet på websidene til Musikkpraksis.