Maya Vik:
klar for verden

Intervju av Per Christian Frankplads for Desibel Musikkmagasin, 2012:

Maya Vik har spilt i band som Furia, Savoy og Montée, men er nå helstøpt soloartist. Hennes andre album kom nettopp ut, og vi snakket med damen om musikalsk stilskifte og "Bummer Gun".

Du har sikkert fått med deg denne kvinnelige artisten og bassisten som har gjort et visst inntrykk i media med funky og energisk popmusikk, anført av et helproft image og småsexy videoer. I tillegg bruker hun som artist omtrent alle sosiale medier du kan tenke deg, og er således veldig tidsriktig.

Egentlig heter 32-åringen May Britt, men valgte tidlig Maya Vik som artistnavn. Hun begynte karrieren sin i jentebandet Furia, var deretter med i Savoy og så Montée, men har nå formelt sluttet der for å satse helt på egen musikk. Solodebuten "Château Faux-Coupe" kom i 2011, og knapt et år etter er oppfølgeren her, "Bummer Gun".

AMERIKANSKE INFLUENSER
Hun er på Oslo Records, som drives av produsenten Øyvind Holmboe Basmo. Websiden hennes hos plateselskapet sier debuten var en "funk extravaganza hvor Maya boltret seg i 70-talls fusion, Minneapolis-funk, 90-talls hip hop og mer", og det stemmer godt. Og som noen muligens fikk med seg var lyden av den klassiske trommemaskinen Linn LM-1 veldig viktig for skiva.

Et år senere har lyden videreutviklet seg, forteller Maya til Desibel.
– Det forrige albumet var stramt og konseptuelt, det var hele tiden en tanke at det skulle låte litt tidlig 80-talls, à la tidlig Prince. Det første var et straight up funkalbum, og dette er fortsatt basisen i musikken, men denne gangen er det en miks mellom gammelt og nytt i soundet, låtene og lydene vi bruker. For eksempel bruker vi fortsatt noe Linn-trommer, analoge synther og en del livetrommer som gjør dette soundet mer organisk, samtidig som at vi ikke har vært redde for å bruke helt digitale lyder. Siden jeg også har jobbet med litt flere produsenter denne gang, er også låtene på albumet litt variert. Men den røde tråden her er fortsatt funk og R'n'B.

På det nye albumet har Maya laget de fleste låtene med produsentene Morgan Phalen og Øyvind.
– Som regel har en av oss en instrumental- eller melodiskisse, og så jobber vi ut resten sammen. Tekstmessig lager vi ofte en dummytekst som høres riktig ut fonetisk, deretter finner vi et passende tekstkonsept, og så prøver vi å tilpasse ordene slik at de ligner mest mulig på dummyteksten og flyter best mulig med melodien. Resten av arrangementet kommer ofte til slutt, når låta er på plass.

– Hvordan er det å jobbe solo i forhold til band?
– Med Furia skrev vi låtene samme i øvingslokalet, noe som tok oss mange år før første album kom ut. Men når man sitter og tar opp i studio hører man fort hvilke ting som fungerer og ikke, der og da, i forhold til når fem personer prøver å jamme seg frem til et resultat. Når det liksom skal være helt demokratisk, som i Furia, er det av og til bra med tanke på at mange idéer kommer ut, og for instrumenteringen sin del, men ikke alltid bra for låta i seg selv. Så det er mindre tidkrevende å jobbe slik jeg har jobbet nå, når låta er nærmere en ferdig låt før alle innspillene kommer. Vi har vært mange som har bidratt til dette albumet også, men da blir det mer for å gjøre låtene ferdig, enn å starte fra skratch.

IKKE ROCK NÅ LENGER
Siden både Furia og Savoy (men ikke helt Montée) har et rocka uttrykk, hvordan har det seg at Maya kjørte på mer med elektronisk funk når hun skulle kjøre solo?
– Jeg har alltid vært nærmere denne musikken enn rock, egentlig. Jeg vokste opp med artister og produsenter som Janet Jackson, Michael Jackson, Prince, Madonna, Jimmy Jam og Terry Lewis etc., så når jeg skulle gjøre noe solo falt det seg naturlig å gjøre musikk som har inspirert meg fra første stund.

– Hva synes du om en evnt. sammenligning med Annie? Bortsett fra at du har kulere hår, selvsagt.
– Jeg synes Annie er mer over på elektronika-baggen, jeg vil si at musikken min kanskje er mer organisk enn Annie, i hvert fall den nye platen. Funk og R&B er også i større grad representert i min musikk, mens hennes kanskje er mer disco og house? Jeg vet ikke helt, har aldri tenkt den tanken selv.

– Hvordan er det å kjøre et sexy image? Det virker som om du ikke helt har fått med deg Janteloven?
– Jeg er jo opptatt av å ha et image, og det har utelukkende vært positivt for min del. Imaget er med på å understreke musikken, og om folk synes det er sexy er det flott, for jeg håper på å lage sexy musikk. Hehe!

INTERNASJONAL DESIGN
Designnerder har sikkert lagt merke til at hele den visuelle pakka rundt Maya er relativt unorsk og kanskje mer internasjonal i uttrykket.
– Når det gjelder artwork samarbeider jeg fortsatt med Gary Swindell og Pål Laukli, og samme team rundt bildene som i første runde. Denne gangen er musikken gjerne litt varmere enn på forrige plate, så det gjenspeiles også i coverne. Vi brukte mye farger og var ikke så opptatt av at dette var bilder som skulle vare i lang tid slik som forrige gang. Vi liker å gjøre det edgy og stilrent, men det er hele tiden med på å underbygge musikken min.

Maya forteller at det å drive med musikk i Norge ofte kan være hardt arbeid for relativt lite penger.
– Men det er fint å kunne leve av musikken, selv om man ikke er superstjerne. Konserter, eventjobber og litt sponsing fører til at det er mulig.

– Du hadde nettopp et samarbeid med Hi-Fi Klubben, er det uproblematisk for deg å gjøre slike ting?
– Det gikk superfint, jeg tror det var fruktbart for begge parter. Jeg gjør bare sponseting som jeg kan stå inne for, så når Hi-Fi klubben ville gjøre noe var det enkelt å si ja fordi jeg synes de står for kvalitet. Men jeg sier nei til 90% av tilbudene jeg får, det er viktig å ikke sette navnet sitt på ting man ikke selv liker.

– Kan du sitt litt om hvordan du havnet i tospann med Øyvind og Oslo Records?
– Øyvind kontaktet meg da Chris Lee trengte bassist til Øyafestivalen i 2006. Jeg begynte å spille med Chris året etterpå, og vi har vært kjærester i noen år nå. Vi signet med Øyvind og Oslo Records på "Rendition Of You"-platen til Montée, fordi vi likte profilen og fordi vi ville jobbe tett med selskapet som skulle slippe platen. Det var faktisk Øyvind og Chris som fikk meg i studio til å synge for første gang, så det ble naturlig at vi gjør dette sammen. Vi har et joint venture på min musikk – det vil si mer jobb for meg, men samtidig mer kontroll, det liker jeg.

LIVE OG UTLANDET
Live er Maya Vik en trio, med Marius Simonsen på trommer, Haakon Marius Simonsen på tangenter og hovedpersonen selv på bass og vokal. Ispedd litt backingtracks som trommemaskin o.l.
– Soundet er gjerne litt annerledes enn på plate, fordi det er livemusikere som tilfører masse. De er fantastiske musikere som får partier med fritt spillerom, så det blir det en god del progressive/jazza partier, hver konsert blir sånn sett forskjellig. Vi spiller ikke noen gamle Montée- eller Furia-låter, men jeg har en coverlåt med i settet mitt, Jill Jones' "G-Spot".

– Og med et sound og image som ditt er det vel naturlig å satse også på utlandet?
– Ja, absolutt. Det er veldig gøy å holde på i Norge, men det er vel de fleste musikeres drøm å komme seg litt utenfor Norges grenser også. Jeg var jo nettopp i Japan, så det er jo en fin start. Jeg tror det er musikk som kan nå bredt – vi har spilt på jazzfestivaler og passet inn, men vi kan også spille på mer indie- og elektronikafestivaler. Hvor det setter seg er jeg usikker på, men vi jobber definitivt mot utlandet nå.