XPLODING PLASTIX

Intervju av Per Christian Frankplads for Musikkpraksis, 2001:

Det er 2001 og demokratiseringen av musikkteknologi kjenner nesten ingen grenser. Nå for tiden holder det å være 18 år og ha kviser, en datamaskin, et OK lydkort, internett-tilgang og f.eks alt-i-ett programmet "Reason" for å programmere og sågar nesten mikse moderne popmusikk som faktisk selger. Møt to nerder og musikkelskere som ikke gjør det fullt så enkelt for seg selv når de setter sammen sin forskrudde versjon av "listepop".

Det var på Hønefoss det begynte. Eller var det Blindern? I hvertfall var det ikke før etter mange kaffekopper sammen på lugubre akademika-kantiner at Hallvard Wennersberg Hagen og Jens Petter Nilsen begynte for alvor å slå sine hoder sammen og lage musikk under navnet Xploding Plastix.

Dette var tidlig i 1998, og siden den tid har duoen rukket å komme svært langt i det alternative musikkmiljøet. Og kanskje også gjort et lite inntrykk på Ola Nordmann, siden de faktisk lå på VG-lista i to hele uker med debutalbumet "Amateur girlfriends go proskirt agents", som ble sluppet i midten av mars. For deg som ikke har hørt noe av eller om denne dynamittbunten av en plate - forestill deg en slags bastard av trip hop og orkestral filmmusikk, fusjonert med gammel storbandsjazz á la Count Basie og timestretchede rytmemønstre og breakbeats á la Squarepusher, og du begynner å nærme deg.

Riktignok har gutta fått mye medieoppmerksomhet i det siste, men nesten ingen har spurt dem om det de aller helst vil bli spurt om, nemlig musikkutstyr og hvordan de lager musikken sin. Så etter litt forhandlinger om tid til intervjuing fikk vi tatt en lang prat med dem hjemme i stua til Jens Petter, med fotballkamp i bakgrunnen som distraherende element.

- Vent litt, jeg må bare sjekke at MiniDisc'en går.
- Jens: Kan du ikke fikse sampleraten a'? Hvis du skal ta opp vokal trenger du jo bare 22 khz. Vokalfrekvenser og Nykvist, vettu.

- Hehe. Din lydnerd. OK, vi er klare. Vel - dere knabber hemningsløst? Til og med navnet deres er stjålet fra Andy Warhol og hans "Exploding Plastic Inevitable"?
- J: Klart vi gjør. Men vi kamuflerer tyveriene godt. I motsetning til Anja Garbarek, som har stjålet nesten hel tekst til den siste plata si fra Samuel Beckett. Det er pussig. Damen er fullstendig anal når det gjelder samples; hun lister jo opp sample-CDer også! Men når det kommer til tekst så stjeler hun så utilslørt at selv halvstuderte røvere som oss rynker brynene. Når det gjelder Warhol, så er jo navnet ment som en slags indikator. Andy var av de første i pop-kulturell sammenheng til å overdrive med bred pensel. Ta ting, bilder, ord, musikk, ut av sine 'rette' elementer og konstruere nye diskurser, eller 'verk'. Alt er tolkning, eller hva? Hehe.
- Hallvard: Vi har jo ingenting imot Anja Garbarek, litt synd at den forrige plata var så mye bedre enn den siste, men det er bare litt corny hvordan hun differensierer mellom tekst og musikk.

- Så hva skiller dere ut fra den gemene hop av samplister som baserer seg på andres musikk?
- H: Vet ikke. Det handler om å bearbeide samples. Bruke utstyret man har. La lyden få lov til å gå igjennom effektprosessorer og kompressorer. Resample originalsamplesene. o.l. Dette er noe vi liker. I mange tilfeller kunne vi ha stoppet for lenge siden, men det er artig å skru, vri og vende og se hvor det bærer av.
- J: Dessuten sampler vi nesten aldri helt åpenbare ting, dvs. vi prøver å unngå å sample fra skiver vi vet at folk har samplet fra før. Det beste er jo å sample fra referanser folk aldri har hørt om.
- H: På den annen side, i nyeste Jockey Slut paraderer overskriften "Talents borrow, genious steals". Jeg synes det er helt ok at man tar større biter av annen musikk og setter det inn i en ny sammenheng UTEN å gjøre noe med samplesene. Det er jo også en tolkning. Men det virker som denne fremgangsmåten er hardere for folk flest å svelge.
- J: Jeg tror rocketradisjonen har mye av skylden her. Når synthbandene begynte å dukke opp på 80-tallet var det liksom sånn 'Hey! Møkkaband, de spiller jo ikke sjæl! Det er jo bare en boks med masse lyder! Hvis vi skal bruke cello så leier vi inn en cellospiller!' På ungdomsskolen var jeg til og med i en klubb som hadde som parole "Nei til trommemaskiner". Nå ville jeg vel heller meldt meg inn i "Nei til trommeslagere"! I det store og det hele er det ikke så farlig hvor og hva man bruker så lenge det låter kult.

Og samplekilder til å bruke har de mange av. Stua til Jens er full av obskure italienske mykporno-soundtracks á la Ennio Morricone, diverse Diamanda Galas-skiver, gammel amerikansk jazz fra 60-tallet, og TVen står på, klar til å samples fra.
- J: Vi har bunker med videokassetter vi må gå igjennom. Jeg tar opp veldig mye fra tv, det er masse tøft man kan finne.

- Future Sound of London hater å gi intervjuer, for de mister tid som de heller kunne brukt på å sample ting og bearbeide det.
- H: God tankegang, vi støtter opp om den.

- Så hvordan går Xploding Plastix-historien? Kom dere ut av niende klasse armert med en sampler og fars jazzsamling?
- H: Jeg hadde vel begynt å finne ut begrensningene med ProTracker som jeg kjørte på Amigaen min, så jeg ville kjøpe en synth, og havnet på Roland JV-90.
- J: Tilfeldigvis kjøpte jeg også den synthen på samme tidspunkt, og selv om jeg hadde en Commodore 64 hadde jeg faktisk ikke noen Atari- eller Amiga-bakgrunn, jeg begynte rett på en gammal 286 PC med Cakewalk v2.11 i DOS, sort-hvitt og rosa og greier, og da var jeg i gang.
- H: Jeg fikk Cakewalk jeg også, og hoppet seinere over på v3.11, som antageligvis er den beste versjonen noensinne, muligens med unntak av SONAR, men den har vi ikke fått testet ut ennå. Så da hadde jeg Cakewalk, en Juno-1 og en kjempekul italiensk Elka trommemaskin med tørre 8-bit samples som vi ennå bruker den dag i dag.
- J: Husk at det er Elka som er originalen til MPC-2000 og 3000, det er faktisk en Elkamann som har designet dem for Akai.
- H: Jeg jobbet sammen med en annen fyr da, og etterhvert begynte vi å kjøpe inn utstyr på måfå. Vi skulle liksom bare ha alt, så vi kjøpte noen kompressorer vi ikke ante hva skulle brukes til og sånt. Jeg mener, vi hadde langdryge sommerjobber og tenkte vi "nå skal vi ha kompressor". Etterhvert begynte vi å skjønne litt mer av hvordan man skulle bruke dem, da ble det ekstra gøy. Men vi hadde ingen målsetning med innkjøpene da, ingen strategi.
- J: Ja, ikke før sampleren, vel? Vi hadde ikke begynt å jobbe sammen ennå, men hadde møttes på Blindern over mang en kopp Klix-kaffe. Så vi fikk et tilbud om å dra opp til MusikkEngros langt ute i hutaheita (Lørenskog, journ. komm.) og se på sampler. Jeg hadde nemlig vært oppe på Supersonic og spurt om de hadde noen samplere, men de fortalte meg bare at "det hadde jeg ikke råd til". De mente at en Emu e-6400 kostet like mye som et hus. Så da måtte vi til MusikkEngros, hvor vi kjøpte en e-6400 og en ESI-4000, som var det vi begynte med.

- Ikke så dumt utgangspunkt det? Det er jo mange som har begynt med S-900er og ting med mindre kapasitet og dårlig lyd enn det?
- H: Ja, men det var et bevisst valg å ikke kjøpe Akai. Det hadde vi lest oss til.
- J: Eller...jeg var faktisk kjempenære på å kjøpe en Akai-sampler, jeg hadde lest et intervju med Geir Jenssen som skrøt så forferdelig av en S3200 eller noe sånt, men siden max minne på den var 32MB og Emu hadde 128MB droppa jeg tanken.

- Så dere for dere allerede på den tiden at dere skulle sample uhorvelig mye?
- J: Ja, herregud. Før var vi late og samplet hele låter som vi la trommer over, men ironisk nok blir samplene våre bare kortere og kortere. Nå sampler vi kanskje bare brøkdel av sekunder...kanskje vi kunne klart oss med en Akai nå.
- H: det er jo ikke helt sant da, men det er kult å si.

- Har dere kjøpt og solgt mye utstyr gjennom tidene?
- J: Ja, masse. Jeg har faktisk solgt alle synthene mine, så nå må jeg låne MIDI-keyboard av Hallvard.

- Du trengte ikke synther lenger?
- J: Jeg brukte dem nesten aldri, og nå bruker jeg softsynther hvis jeg trenger noe, eller jeg programmerer eller laster inn en synthlyd i sampleren.
- H: Altså, jeg har jo fortsatt en del synther igjen, men det eneste jeg bruker er de rene sinustonene, til å fete opp mikser med. Helt meningsløst egentlig, trenger jo ikke det.

Vi beveger oss inn på soverommet til Jens, som også gjør tjeneste som studioet hans. Innimellom skitne boksershorts, Beckett's "Waiting for Godot" og en halvt avsagd seng står det en masse utstyr og en PC - med Cakewalk.
- Man skulle kanskje tro lydnerder som dere brukte Emagic Logic eller noe sånt?
- J: Haha! Vel, det er en lang historie. For mange år siden kjøpte jeg Cakewalk Pro Audio v5 av Gjøvik Musikk for masse penger, hele 5.500 kroner, og den holder koken fortsatt. Men vi bruker aldri audiodelen i den, bare MIDI. Audiodelen suger!
- H: Jeg tror faktisk Cakewalk er verdens mest solgte musikkprogram, siden det ofte følger med når amerikanere kjøper en "home-PC". Men det er kanskje grunnen til at folk snakker mye piss om det også, at det oppfattes som et amatørprogram: Men når folk sier at brukergrensesnittet er uintuitivt...pfft.
- J: Ja, det er bare piss å si. Vi har prøvd andre sequencere, men grunnen til at vi ennå bruker Cakewalk er at MIDI-redigeringsvinduet er så smått og klønete i f.eks Cubase og Logic. Så når man skal herje med alle mulige offsets, effektinnstillinger og MIDI-kontrollere er vi avhengig av et stort vindu.

- Så selv om man kan gjøre redigeringsvinduet større i andre programmer holder det ikke?
- J: Nei, Cakewalk er mye bedre på den delen. Dessuten er det skrevet fra bunnen av for PC, mens både Logic og Cubase har blitt kopiert over på PC-plattformen. De har vel skrevet programmene på nytt for PC nå i de siste versjonene, men Cakewalk har hele tiden hatt bedre MIDI-følelse og stabilitet.
- H: Det spiller forsåvidt ikke så mye rolle lenger, alt ligner jo på Pro Tools uansett nå.
- J: Tja...SONAR virker i hvert fall veldig Pro Tools-basert i tankegangen. Men en ting som har vært litt dritt med Cakewalk har vært MIDI-oppløsningen, den har vel bare vært 480 ppq eller noe sånt frem til nå, SONAR har vel det dobbelte.

- Har dere merket noe til den lave MIDI-oppløsningen? Har det vært noe problem?
- H: Når det har vært veldig mye på gang har det vel vært litt opphopning av MIDI-data.
- J: Du kan tenke deg en 19-20 MIDI-spor på en gang, mange med MIDI-kontrollerdata...men det kan være MIDI-interfacet som tuller også, da. Jeg har et Emagic Unitor-8, Hallvard har et Roland MPU-401.

Vi slenger oss ut i stua igjen for å fortsette, og jeg må kjempe hardt for å få guttas oppmerksomhet vekk fra en eller annen fotballkamp.
- Hvordan låt dere før, helt i begynnelsen?
- H: Ganske trøtte, egentlig. Vi hadde ikke så mye retning, ikke så mye samples, rett og slett ikke så mye greie på å programmere som vi har i dag. Vi har blitt veldig mye flinkere til å jobbe med samplerene nå enn før. Dessuten var det en del onanering med filterene, husker jeg. Vent litt, skal du få høre noe.

Hallvard reiser seg for å hente en CD, men blir stoppet av Jens som ikke virker interessert i å spille gamle saker. Kanskje han er flau.
- Filterene i Akaier er jo ganske lett gjenkjennelig, hvordan er Emu-filtere i forhold? Kjenner dere dem igjen når andre bruker dem?
- J: Generelt er kanskje Emus filtere penere og hyggeligere enn Akais. Men du har jo mye større muligheter med dem, flere envelopes og flere filtere. Z-plane eller hva det heter. Det er sånn man kommer inn i etter først å ha brukt en stund på å sette seg inn i Emu-samplere. Men når man først skjønner det...
- J: Det er jo en av fordelene med å ha et soveromsstudio, forøvrig. Hvis du har sittet med et problem på sampleren og ikke funnet ut av det kan du plutselig bare våkne opp midt på natten og ha drømt løsningen. Også bare går du to meter bort til studioet og får det til.
- H: Det første man lærer av en sampler er at man har myyye større muligheter enn en trommemaskin. Mye løsere, mye mer fleksibelt system, og det er bare når det gjelder trommer.

- Ja, men dere er jo veldig opptatt av trommer?
- H: Hehe. Kanskje det.

For en stund siden gjorde Xploding Plastix et bestillingsverk for NRK P2-programmet "Radiofront", nærmere bestemt "Popfront"-delen av det. Og tilfeldigvis er det onsdag kveld når intervjuet pågår, derfor setter Jens på P2 og Popfront, som denne gangen tar for seg Destiny's Child nye plate. Audun Vinger fra Natt & Dag er i studio og skal geniforklare albumet, men ikke bare er bakgrunnsmusikken så høy at det er vanskelig å høre hva han sier, Jens Petter og Hallvard akker og oier seg etter hvert eneste utsagn fra stakkars Vinger, som blir resolutt slått av etter ti minutter.

Vi sitter og depper litt i taushet over popmusikkens tilstand.
- Når begynte dere å raffinere dere litt, nærme dere det lydbildet dere har nå?
- H: Det er vel ikke noe bestemt tidspunkt egentlig...altså vi har ca. 200 låter som på en måte er bortkastet, sånn sett. Men jeg har jo tatt vare på alt mitt, da. Til og med de gamle ProTracker-greiene.
- J: Jeg har ikke tatt vare på noe særlig av mine gamle ting. Det blir som med bilder, jeg ser på dem og legger jeg dem bort eller kaster dem.

- La meg spørre på en annen måte, da. Når begynte dere å målbevisst jobbe med plata?
- H: Da vi satte i gang hadde vi et par låter og en intensjon om å gi ut en plate om et år, det var i begynnelsen av 1998. Da hadde vi funnet ut at vi kunne prøve å gjøre noe sammen etter å ha møtt hverandre så mye på Blindern og andre steder. Dessuten bor vi rett i nærheten av hverandre her på Torshov. Det har vært mange turer frem og tilbake med DAT-kassetter, CDer og sånt. Og en masse ZIP-disker som døde på oss.

- Avstanden passet kanskje samarbeidet bra, litt som Furuholmen og Waaktaar da de startet å jobbe sammen?
- J: La meg si det sånn, det hadde vel ikke vært noe Xploding Plastix i dag hadde vi ikke bodd så nære. Vi hadde nok ikke giddet å bytte så mye materiale hadde det vært annerledes. Hvis en av oss hadde flyttet til Nordstrand hadde vi sikkert blitt oppløst! Haha!

- Ble det noen forskjell på arbeidsmetoder da dere hadde begynt på "albumet"?
- H: Hehe. Det første vi fant ut var at vi overhodet ikke klarte å jobbe sammen. Vi prøvde det på én låt, og vi lo bare etterpå.
- J: Vi kunne like godt ha grått!
- H: Ja, det var bare en tragedie. Men vi har jo alltid hatt en unison tanke om hva vi vil fram til, og fra da av har kanskje en av oss begynt på noe, og så får den andre en DAT eller CD som han fortsetter på og sender tilbake, også fortsetter vi sånn til vi føler at vi er ferdig.

- Så dere sender ikke over hele oppsett og sekvenser? Er ikke litt pes å sample tingene, mappe opp samplene og programmere låta på nytt hver gang dere bytter?
- H: Kanskje litt av og til, men det er generelt bedre for oss å begynne på scratch, og det tar jo ikke så lang tid å bare få det opp på nytt igjen. Men av og til sender vi kanskje med loopene og en MIDI-fil, så det går raskere å sette opp låta igjen for den andre.
- J: Det kan virke tungtvint, men jeg tror musikken blir bedre av det. Vi vurderer alle elementene nøyere når vi bytter på den måten.

Samtalen dreier litt innpå live vs. programmert.
- Dere har jo etterhvert fått med dere to andre musikere i Xploding Plastix? Når begynte dere å dra inn dem?
- J: Vi tenkte vel ikke så mye på det før etter at vi hadde gjort vår første livejobb, ute i Hønefoss. Da opptrådte vi med en DAT-spiller og en gammel Roland TB-303, og folk synes vi hadde en masse peil, som klarte å få så mange musikkinstrumenter ut av en liten syreboks! Hah!
- H: Men vi hadde vel tenkt på det litt før, at ståbass og Rhodes ville passe inn med lydbildet vi har. Pluss at det kanskje hadde vært kult å faktisk GJØRE noe på scenen. Så vi huket tak i folk vi studerte sammen med, Erik Velldal som spiller bass og Espen Blystad på Rhodes, clavinet og Hammond. Dessuten er de OK folk også.

- Enkle å henge med, enkle å jobbe med?
- H: Ja. Lytefrie, kan man si. Tihi.
- J: Altså, de er jo flinke musikere også, det er viktig å få med. Men det har egentlig ingenting å si, siden vi bare sampler dem og kutter dem opp. De kunne vært verdens verste musikere, det viktigste er at de har en ståbass og en Rhodes.

- Så Espen og Erik bør passe seg for ordentlig gode GigaSampler-instrumenter som kan komme til å erstatte dem?
- H: Hehe! Nei, det her kommer litt feil ut. Altså, utgangspunktet vårt var at vi hadde samples som vi ville at de skulle erstatte, og så ble de gradvis mer integrert i selve musikkmakings-prosessen, nå er det mer sånn at de kanskje også har noen idéer til riff som vi spiller inn, så kutter vi opp det, legger det et annet sted i takten og ser etter hvordan det funker der. Så det blir på en måte to punkter til i den utvekslingsprosessen jeg nevnte tidligere, nå har vi Erik og Espen å forholde oss til også.
- J: Det som var merkelig var da vi skulle forberede oss til vår første konsert med Erik og Espen, på Blå. Vi måtte jo ta bort en hel masse fra låtene, masse tangent-ting og all bass og sånt, for det skulle jo spilles live.
- H: Jeg synes det er ganske spennende, det gjør noe med dynamikken når vi fjerner masse lag med lyd fra låtene.
- J: Ja...men det er nokså skummelt også, for vi mister litt kontroll over lyden når det er en eller annen lydtekniker som skal skru halve lydbildet vårt. Kanskje vi får for liten tid til soundcheck, også kan det plutselig bli surt og stygt når vi går på scenen. Og hvis lyden blir sur blir jeg også sur. Så det.

- Hva har dere med dere på scenen?
- J: Åh, vi har med en masse ting. Blant annet en Akai DPS-12 harddisk-recorder, en Zoom phrase sampler, en Korg EX-800 synthmodul med innebygget sequencer, en del Alesis-bokser, en Yamaha cs 15D analogsynth og mange andre effekter og fire...nei, fem miksere tilsammen. Et svare kaos!

- Dere kunne ikke tenke dere å samle det her i litt færre bokser som gjør mer, da?
- J: Jo, det hadde vært kjekt, men det har bare aldri blitt til det. Alt koster jo penger. Pluss at hvis vi skulle f.eks ha med datamaskiner på scenen....nei, vi har hatt problemer sjæl og hørt for mange skrekkhistorier til at vi vil risikere noe midt under en gig.
- H: Og dessuten er det veldig KJEDELIG å se på to nerder bak datamaskinene sine, det blir liksom mer action når du har litt greier å trykke og skru på. Ikke at vi pretenderer å være et stort liveband, men det blir kulere for oss å spille.

Vi begynner å snakke litt om hva gutta har gjort de siste dagene og hvorfor de har vært så himla opptatt. Jens henter en CD og setter på Xploding Plastix-bidraget til "Arctic Circles 3", en ny ambient samleplate på plateselskapet deres, Beatservice.
- Så dere kan lage vokalspor også. Hvem har skrevet teksten? Rita Knutsen som synger? Eller har dere også knabbet fra Beckett?
- H: Nei nei, vi sampler mye rart, men vi sampler ikke tekst...

- Hvordan har dere skrevet denne teksten, da?
- J: Vi har tatt utgangspunkt i Jane Fonda og hennes liv og levned. Vi hørte hun skulle skille seg fra Ted Turner, så vi tenkte at livet hennes må være litt trist nå.

- Mye vibrafon her? Er det samplet vibrafonlyd?
- H: Japps. Men vi skulle gjerne hatt daglig kontakt med en vibrafonist. Det er jo et fantastisk instrument, og selv om vi skrur mye for å få det til å høres ekte ut hadde det vært veldig stilig med en orntli' vibrafon.

- Men det høres jo faktisk veldig ekte ut? Er dere flinke til å spille tangenter?
- J: Jeg kan vel ikke akkurat spille Mozart, lissom? Men Hallvard er en kløpper på gitar.
- H: Bare tull.
- J: Men en ting er litt viktig for oss, nemlig å være selvutstyrt. Vi gjør veldig pene vokalopptak her i stua mi, f.eks. Selv om man skulle tro akustikken ville gjøre det helt umulig, det er jo en sinnssykt etterklang her.
- H: Ta f.eks et eller annet typisk rockeband som leier seg inn i et proft studio med dyr studioleie, de får ofte det samme soundet på alt over hele skiva. Mens sånne soveromsrotter som oss kan leke og tulle til det begynner å bli ferdig, vi har ikke dårlig tid på samme måten som dem.
- J: Kan det kanskje hende at andre ikke er så lydnerder som dere? At de ikke bruker så mye tid som dere på detaljene?
- H: Hehe. Altså, vi bruker jo veldig mye tid på å preprodusere samples. Vi kjører dem i gjennom effektboksene, i lydredigeringsprogrammer, gjennom Roland VP-9000-boksen vår en etc. Så kjører vi dem inn i samplene når de begynner å bli litt mer "ferdige" i våre ører.

- OK, så dere har den feteste og dyreste Roland-boksen penger kan kjøpe - er dere sponsa, eller?
- J: Det hadde vært fett! Nei gitt, den har vi brukt hardt tjente kroner på. Vi var vel av de første i Norge som anskaffet oss den.

- Fikk dere brukt den på albumet?
- H: Ikke før i siste fase. Vi hadde en del samples vi hadde jobbet mye med og forsåvidt var fornøyd med, men så fikk vi VP-9000 og brukte den mye til å få til bedre løsninger på de samplene vi hadde jobbet med allerede, få til bedre formanter og sånt.

- Kan man høre den på platen?
- J: Tja, vi vil jo helst at man ikke skal høre den, det er jo hele poenget med boksen. Men vi har brukt den mange steder. Og på "Doubletalk gets through to you", som var bittelitt sur, kjørte vi hele låten i gjennom for å få korrigert tonearten, så andre folk skal kunne spille til den.

- Så den var verdt penga?
- H: Ja, det må en jo si. Men det er jo latterlig at det ikke har vært noe software som har gjort det samme, det har vi tenkt litt på. NÅ finnes det jo etterhvert alternativer. SONAR gjør en del, nye ACID kommer til å bli kult, en del ProTools-plugins er bra og det kommer noe nytt fra Tyskland som er ekstremt bra, Melodyne. Men det funker jo bare i mono, det er teit.
- J: Det er jo noen småting ved Roland-boksen man kan kicke på, f.eks har den ikke noen filtere, men det tar vi igjen andre steder. Også bruker den sinnssyk dyr EDO-RAM, så det vil koste en del å bygge den ut til 136 MB RAM. Også koster det masse masse penger for å kjøpe en nytt kontrollsoftware til den som har kommet for PC, mellom 3-4.000 kroner.

Sulten gnager i magen, og vi stuper ut utgangsdøra og inn på en italiensk liten restaurant, selvsagt nær der Jens bor. Gutta beveger seg helst ikke så langt fra heimen og studioet.

- Man kan antageligvis si at det ikke er så mange som opererer i det lydlandskapet dere virrer rundt i. Sjeler dere til noen andre her i Norge, noen dere lar dere inspirere av eller ser opp til?

Her må de tenke seg om en stund.
- J: Vi synes vel begge at Rune Lindbæk, Torbjørn Brundtland og Ole Mjøs har gitt ut det beste av norsk elektronisk musikk med Drum Island-albumet på Apollo/R&S i 1997. Det er bare eminent musikk. Men sånn utover det...
- H: Det har ikke vært så veldig mye musikk i den retningen der, egentlig. Päron Sodas "A nightclub in Tunisia" fra 98 var kul da den kom, synes jeg.
- J: Men den døde veldig fort, altså. Den ble ganske kjedelig.
- H: Det jeg har hørt av Röyksopp, altså Svein Berge og Torbjørn Brundtland, har vært kjempebra, jeg gleder meg til den platen. Også er det en del houseprodusenter som er veldig gode, men det er noe med at produksjonsmåten på en måte er blitt en del av sjangeren - litt sånn skranglete, funky house som høres kult ut, men man kan bli litt irritert av det etterhvert.
- J: Mange mangler låter, rett og slett. Det var nok noe av det som gjorde Drum Island-skiva så bra, det var mange fine melodier og komposisjoner der. Det gjelder forsåvidt Röyksopp også, det er gode poplåter og svulstige arrangementer der.
- H: Teebee er jo også ganske tøff, med stor T liksom.
- J: Tøffere enn toget. Han er jo mye mer interessant når han DJer enn på plate, synes jeg.
- H: Han har jo remikset Destiny's Child, apropos.
- Ja, det er jo interessant, at en såpass profilert rendyrket drum'n'bass-artist gjør en remiks av et så kommersielt band.

- Hvilke tanker har dere om å utvide deres produksjonstalenter utenfor sjangeren "deres"? Dere har jo allerede gjort remikser av Laptop og Cloroform, hva kommer dere til å gjøre videre?
- H: Vi har gjort en remiks av Jaga Jazzist, og har samarbeidet med Jan Erik Vold og John Erik Riley på to låter til en CD som kommer ut med litteraturtidsskriftet "Vinduet", med mange artister som samarbeider med forfattere. Det er et veldig interessant prosjekt.
- J: Også gjorde vi nettopp ferdig bidraget vårt til samleplata "Arctic circles 3" som skal ut på plateselskapet vårt, Beatservice. Det er den låta vi nevnte om Jane Fonda.
- H: Vi ser på andre produksjoner og remikser som en sjanse til å leke oss litt utenfor Plastix-formatet, en frisone hvor vi kan stille mindre strenge krav til oss selv, siden det ikke skal inn i "vår" sammenheng. Så egentlig kan vi si at vi prøver å være så inkluderende som mulig når det gjelder samarbeid og remikser.

- I Norge er det ikke mye tradisjon for å gi ut remikser på singelutgivelser, og det er lite som har skjedd på dette området de siste 4-5 årene. Hvor lenge tror dere at dere vil kunne holde på med det og synes det er interessant? Hvor lenge kan dere melke popularitetskuen deres?
- H: Vi har ikke gjort det så mye ennå, så det må vel være lettmelk i så fall.
- J: Heh. Eller skumma melk.
- H: Så lenge vi leverer bra resultater regner vi vel med at folk ringer igjen? Vi har måttet si nei til folk som har ringt og spurt oss om trommespor og sånt, fordi vi rett og slett ikke har hatt tid, så vi frykter ikke en langsom død utenfor rampelyset helt ennå.

- Er det noen spesielle i Norge dere kunne tenke dere å remikse? Noen som dere følger ikke er helt der de burde være, og som kunne trengt en Plastix-overhaling?
- H: Jaaa....det hadde vært veldig gøy å gjort noe med Noora, for eksempel.
- J: Men ikke for å remikse Noora som sådan, hun må jo få lov til å være så R&B hun bare vil hun.
- H: Hun har en utrolig flott stemme, men materialet hun jobber med er vel ikke helt optimalt.
- J: Ja, stemmen hennes må være noe av det feteste vi har i Norge. Det hadde vært veldig kult å produsere en låt med henne.

- Noen andre?
- J: Når det gjelder remiksing hadde det vært veldig gøy å bryne seg på Anja Garbarek, for jeg synes vel hun kanskje har gått seg litt vill siden den forrige platen, "Balloon moods". Det er liksom masse potensiale på den nye platen hennes, "Smiling and waving", men det er så tamt.
- H: Hun har en produksjon som er litt...altså, det er litt billig å ta 14 sample-CDer og smøre det utover, hvis du skjønner hva jeg mener.

- Dere bruker ikke så mange sample-CDer selv?
- J: Nei, vi har jo nesten ingen heller. Og de vi har er der mer for å kunne jobbe raskt hvis vi får en reklamemusikk-jobb eller noe sånt. Da kan vi bare ta frem noen loops og grisepule dem til de sitter.
- H: Hei, det hadde jo vært gøy å gi ut en sample-CD selv, da. Eller kanskje flere, i de mest forskjellige sjangere.
- J: Ikke blues.
- H: Hvorfor ikke? Jeg vil gi ut en sample-CD med blues-ting.

- Ville det vært gøy, å høre andre bruke deres samples?
- J: Ja? Jeg mener, folk må jo gjerne sample hva som helst fra plata vår, hvis de klarer å finne noe der. Det er kanskje hyggelig hvis de krediterer oss, men det er ingen nødvendighet i det hele tatt.
- H: Vi kommer antageligvis til å gi ut en ni-minutters låt nå, og der er det nesten bare trommer egentlig, veldig sparsommelig med melodi. Vi har laget den for å sette sammen en interessant rytmisk komposisjon, men jeg kan tenke meg at folk vil ha lyst til å sample litt av hvert derfra, og det må de bare gjøre. Vi har ikke lagt opp til det, men vi har ikke noe i mot det heller.

- Det er jo ganske forskjellig fra f.eks de aller fleste hip hop-produsenter, som alltid sørger for å legge et eller annet over beats'ene sine, så ikke andre produsenter eller DJer skal stjele dem. Dere bryr dere altså virkelig ikke med om folk funderer låta "si" på deres materiale?
- J: Hæ? Det skjønner jeg ikke noe av. En hip hop-beat? Hva er det som er så spesielt med det? Det er jo rappingen som teller, hvorfor må de beskytte hip hop-beats'ene sine? Så teit!

Maten kommer på bordet, og gutta havner i en lang minnetripp til gamle dager og den hårde oppveksten på Hønefoss.
- Hvordan blir det fremover, får vi noe filmmusikk fra dere?
- J: Det er noen folk vi har lyst til å jobbe med, absolutt. F.eks Pål Sletaune. Men ikke Aune Sand, han inspirerer liksom ikke så veldig. 'Synne hadde en dragning mot tunneller' Haha!
- H: Det Cloroform gjorde på "Mongoland" var veldig bra, vi kunne tenke oss noe sånt. Og musikken David Holmes gjorde til Steven Soderberghs "Out of Sight"...DEN er bra den. Det hadde vært veldig gøy å gjøre noe sånt.
- J: Noe annet som hadde vært gøy hadde vært å sette sammen miksplater, sånn som DJer gjør. Vi liker jo og er inspirert av veldig mye forskjellig musikk, alt fra elektroakustisk til jazz til hip hop til dub, så det hadde vært morsomt å sette sammen en miks.
- H: Det er litt av det samme der egentlig, det er for dustete å si "nei" til noe, det er bedre å holde alle muligheter åpne. I det øyeblikket man stenger seg ute er man jo...
- J: Fascist.
- H: Nei, men altså, det er jo bare musikk det dreier seg om.

- "Bare musikk"...la meg stille et ledende spørsmål. Føler dere at det er en del "misforståtte kunstnere" i Norge som tviholder på seg og sin kunst, blånekter å se utenfor sin egen lille verden og tar seg selv litt for høytidelige?
- J: Det er vel en litt skandinavisk ånd du beskriver der, litt innavl og potetsprit liksom. Det er nok en del som er sånn, men det kan ikke vi forholde oss til.
- H: Vi er i hvert fall ganske bevisste på at vi ikke skal være sånn selv. På denne platen har vi jo gått inn for et bestemt uttrykk, men du ville ikke skjønt hva slags musikk vi holder på med hadde du sett en liste over de artistene og låtene vi har samplet, det er et veldig vidt spekter der.

- Angående det, er det noen spesiell grunn til at dere ikke har kreditert NOEN for samples på platecoveret? Hadde man ikke visst bedre kunne man trodd dere var multiinstrumentalister og hadde spilt inn hver eneste note selv?
- J: Altså, det er jo alltid noen som vil kjenne igjen noe av det vi har samplet, men stort sett har vi gjort om såpass mye at vi føler det er riktig å kalle det vår musikk. Det er jo ingen åpenbare sampleeksempler som f.eks Miles Davis der.
- H: Eller den derre "Funky drummer", det er ikke vår stil å sample sånne ting.
- J: Vi har faktisk laget en låt med den en gang. Men vi har jo vært igjennom vår periode med sånne ting vi også, for all del. Men vi har kanskje...vokst fra det?
- H: På denne debuten vår forkastet vi en hel masse låter som forsåvidt kunne vært med bare for å vise spennvidden, men vi fant ut at det ville kanskje bli en litt for sprikende plate. Så vi ville heller konsolidere uttrykket vårt nå, og heller utvide området vårt utad senere.

- Man kan ganske enkelt høre et helhetlig lydbilde som går igjen på de fleste låtene. Er det teknologi eller deres uttrykk, eller begge deler?
- J: Både og. Vi har så klart vår måte å produsere og tenke på, men masteringen var også viktig for det unisone preget.

- Kunne dere mastret selv, med deres nåværende kunnskaper om lyd?
- J: Altså, vi kunne fint ha gjort det selv, og vi siklet selvfølgelig en del på boksene Masterhuset har. Men vi hadde også hørt låtene dønn i hjel og kanskje fundert for mye på albumet og rekkefølgen, så det er noe med det å ha et par friske ører til å vurdere. Og selv om vi vet hvordan det SKAL låte er det godt med en annen person som kan si at 'her er det faktisk for mye bass', 'det partiet ligger litt lavt i forhold til resten' og sånt.

- Mikset dere om noen av låtene etter første dagen på Masterhuset?
- H: Nei, men vi kuttet ut en hel låt som ikke låt riktig fra CDen.
- J: Det var en vond prosess, mye grining der gitt.
- H: Vi fikk den liksom ikke til. Vi hadde en tre-fire forskjellige versjoner av den, til og med en liveversjon, men vi fikk den ikke til å lyde riktig til slutt.
- J: Men den passet inn på LPen, så den ligger der. Og dette er jo et godt eksempel på hvordan det er bra å mastre over mer enn en dag, synes jeg. Du tilbringer 5-10 timer i et svett lite rom, og på slutten av kvelden er man halvferdig og får med seg en foreløpig master som du tar med deg hjem. Også kan du dagen etter sammenligne mot de umastrede låtene og høre etter om det er bedre eller dårligere.
- H: Så venter man noen dager og kommer tilbake og har friske ører igjen og kan si hva som må endres på, og da tror jeg man får et mye bedre resultat. Det var faktisk Morten på Masterhuset som foreslo å bruke litt mer tid på det.
- J: Plateselskapet klagde litt over at vi brukte mye penger på mastringen, men spør du meg bør et masterbudsjett ligge på rundt 20.000, vi brukte vel 14-15.000. Og normalt budsjett på plater i vår sjanger er vel ca. 5.000 eller noe sånt, med andre ord en dag.

Tilbake i leiligheten.
- Kan dere snakke litt mer om utstyret og teknologien dere bruker?
- J: Vi har som sagt to forskjellige studioer, jeg har mitt soveromsstudio og Hallvard har sitt. Og Emu-samplerne våre er ekstremt viktige for oss, det er egentlig stort sett de vi bruker aller mest. Også har vi omtrent den samme lille analoge Behringer-mikseren, begge to. Det er en søt liten mikser med fin analog vreng når du kjører den for hardt, men samtidig er det veldig lite headroom å gå på, og det går veldig utover bassen. Det sliter jeg faktisk litt med.
- H: Vi jobber mye med å sample ting fra TV og film, og da må vi ofte rydde opp, fjerne støy og sånt. Så vi bruker forskjellige teknikker til å gjøre det, alt i fra gratis plugins vi bruker slik de ikke var ment å brukes til filterene i Emu-samplerene.
- J: Noe av det viktigste vi har er kanskje en TLAudio rørkompressor som er vårt analoge bindeledd for det digitale domenet. For etter at vi har fått lyden inn i sampleren blir den stort sett i det digitale domenet. Og selv om man kan bruke plugins og andre triks for å få noe til å høres analogt ut funker det fett for oss å sample gjennom TLAudio-boksen.
- H: Ellers må vi jo begge jobbe med hodetelefoner for ikke å forstyrre andre når vi jobber om natten, noe som skjer ofte.
- J: Ja, det er en av de største ulempene. Men vi skjønte vel for lenge siden at vi måtte ha gode hodetelefoner, så vi har investert i forskjellige beyerdynamics-modeller. Vi har et sett hver av DT-150, DT-770 PRO og DT-990 PRO. Hehe, hodetelefoner til 10.000 spenn eller mer.

- Går det utover hørselen å jobbe med dem?
- J: Nei, men vi blir ofte lurt, rett og slett. Ting høres mye fetere ut i hodetelefonene enn når vi spiller det over studiomonitorene senere. Så vi har tenkt på at vi kanskje burde skaffe oss et sted til, i tillegg til de respektive soveromsstudioene våre, et sted hvor vi kunne bråke mye mer enn det vi får gjort nå. Og kanskje vi hadde jobbet mer sammen da, hvis vi hadde hatt mer plass.
- H: Sånn som det er nå er det jo rett og slett ikke plass til at to stykker kan jobbe sammen på soverommene våre, vi har jo begge allerede kappet opp sengene våre i to for å få plass til mer utstyr. Men et nytt sted blir sikkert fryktelig dyrt, og da trenger vi sikkert mer utstyr etc.
- J: Ah, men mer utstyr hadde vært tøft, ny mikser f.eks. Kanskje en stor analog Allen & Heath? Eller kanskje til og med den Mackie d8b-digitalmikseren.
- H: Den har jo ingen av oss plass til på soverommene våre, da.

- Men Jens, du sa jo tidligere at du egentlig liker å programmere trommer bedre enn å fly etter jenter. Kanskje du bare skal kaste ut hele senga di og gjøre om hele rommet til et studio?
Jens mumler et eller annet for seg selv.

- Nuvel. Hva føler dere om 24/96 og et evnt. behov for det? Kanskje dere skal gi ut Norges første DVD-Audio?
- J: Tror nok ikke vi skal satse på det, gitt! Faktisk har vi ikke følt noe stort behov for såpass høy samplerate, men det er klart at man merker det kan man mikse ned i 24bit, du får jo mye større dynamisk område du kan jobbe med, og det gir mange flere muligheter for et såpass komplisert lydbilde som vårt. Så vi er veldig for det. Akkurat nå låner jeg den nye Tascam DA-45 DAT-spilleren, den kan jo ta opp i 24-bit. Så vi skal sikkert eksperimentere og leke litt. Se om vi kan få litt 24-bits Xploding Plastix inn på den.

- Avslutningsvis, har dere noen helt konkrete planer for fremtiden?
- H: Altså, det jeg har lyst til å er å starte en sånn kjederemiksing, hvor man begynner med en låt, også remikser noen den, også remikser noen andre remiksen, også fortsetter man sånn til man har fylt opp en trippel-CD.
- ...og så går plateselskapet konkurs? (Jfr. svenske Dot Recordings, som måtte legge ned etter å ha gitt ut en slik utgivelse, dobbel-cden "Endlessnessism".)
- J: Kult det, bare ikke vi gir ut skiva selv, så! Haha!

-*-*-*-*-*-

Spalte:
Hvordan "Treat me mean, I need the reputation" ble til.

- H: På denne er det ganske lite samples fra plater, faktisk. Det begynte med at vi lekte med et eldgammalt drittpiano som står hjemme hos moren og faren til Jens. Så bestemte vi oss for å multisample alle de 88 tonene i i to anslagsverdier.

- Tok litt tid det, kanskje?
- J: Det skjedde selvfølgelig i sommerferien. Andre drar bort på ferie og slikker sol, vi sitter inne en uke og sampler etter et piano.
- H: Vi kunne kanskje spart en del tid på å bare...spilt det, men nå har vi det jo til senere også.

- Har dere brukt det senere?
- J: Øh...nei. Hehe.

- Kanskje dere burde resirkulere ubrukte ting og begynne med salg av soundfonts og samples fra websidene deres?
Begge tenker seg om en stund.
- J: Nja...blir for mye pes.
- H: Uansett, vi hadde det akkordtemaet som du hører i begynnelsen av låta, og så fant vi altså pianolyden til det.
- J: Så spilte vi inn pianotemaet via MIDI, samplet det igjen og lagde loops av det. Helt i begynnelsen er den forresten stretchet en del.
- H: Og så lette vi etter en beat. Den hovedbeaten vi bruker, den som kan høres litt "big beat" ut, fant vi på nettet, men den ligger vel på noen sample-CDer også.
- J: Så kuttet vi den opp og frem og tilbake. Men det ble litt lite trommer, så vi tok en del andre loops og småting og la oppå. Blant annet det triangelsamplet, det ligger forøvrig kanskje litt høyt i miksen.

- Hvem spiller gitar? Er det samplet?
- H: Jeg kan klimpre litt til hobbybruk, så...
- J: Eller kanskje vi burde si sample-bruk.
- H: Ja, for vi tok opp en del spilling, også kuttet vi det opp og samplet det. Og la på filtrering og sånt.
- J: Og det siste elementet som er ganske prominent der er et orgel vi hadde i en Juno-1 som brøt sammen rett etter at vi hadde samplet det, og vi har aldri klart å replikere den lyden igjen. Vi har prøvd en million orgler, men ingen er så kule som den lyden vi hadde.
- H: Kanskje like greit, nå kan vi aldri gjøre den låta på nytt.